Kunnskapen om Kristus Jesus

Kunnskapen om Kristus Jesus

Vi leser om hva Paulus kunne rose seg av etter kjødet. Han var jo en av de ivrigste elevene Gamaliel hadde. Med den kunnskapen han fikk der, kunne han bli en stor mann iblant sitt folk, og det var han allerede blitt. Men da han fikk kunnskap om Kristus Jesus, aktet han den kunnskapen han hadde fra før, bare som skarn, og det som var ham en vinning, aktet han for tap for Kristi skyld. Han aktet den rettferdighet han hadde — ustraffelig etter loven — for sin rettferdighet. Det var også bare som skarn mot den rettferdighet han kunne få ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen.

Den rettferdighet han fikk ved loven, kom han til i egen kraft. Det ble en utvortes rettferdighet, og han kunne få ære av mennesker. Men loven sa, du skal ikke begjære. Rom. 7, 7. Den rettferdighet kunne ikke loven hjelpe ham til, og den går det ikke an å komme til i egen kraft. Men nå hadde han hørt om Kristus, at Gud hadde sendt sin Sønn for å gjøre det som loven ikke maktet. Det var Jesus, «som etter kjødet er kommet av Davids ætt, som etter hellighets ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre.» Rom. 1, 3—4. I Davids kjød, det samme som Paulus hadde, der bodde intet godt. Rom. 7, 18.

Da fikk han høre hva Gud hadde gjort med det kjødet av Davids ætt, forat Jesus ikke skulle synde likesom alle som var i kjødet. Gud fordømte synden i kjødet, og i lydighet ofret Jesus seg i kraft av en evig ånd. Ved det blodet kan våre samvittigheter renses fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud. Da kom det en helt ny mulighet, slik at vi ikke behøver å gjøre en masse gjerninger for å tilfredsstille vår samvittighet, men kan tjene den levende Gud. Hebr. 9, 14.

Vi leser videre i Rom. 8 at Jesus oppfylte loven, men ikke bare det. Han gjorde det for at lovens krav skulle oppfylles i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden. De fleste tar det slik at Jesus oppfylte loven i vårt sted, og så ser Gud oss igjennom Jesu blod som fullkomne. Ved den forklaring blir vi fortsatt hjelpeløse som før Jesus kom. Nei, Jesus lovet disiplene at han skulle gi dem kraft i det at den Hellige Ånd kom over dem, og da skulle de bli hans vitner like til jordens ende. Ap. gj. 2, 32—33. Den Ånd Jesus hadde ofret seg i, den fikk han av Faderen. Den utgjød han over apostlene på pinsedagen. Derved ble det mulig å følge Jesus i hans fotspor, han som ikke gjorde synd. «Så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død, om jeg dog kan vinne frem til oppstandelsen fra de døde.»

Jesus hadde da innvidd den nye og levende vei gjennom forhenget, som var hans kjød, inn i helligdommen. Hebr. 10, 19—20. Paulus skriver videre i Fil. at han ikke hadde nådd det, men han var grepet av Jesu frelse og de muligheter han derved fikk. Han glemte alt som lå bak ham av den storhet han kunne oppnå i verden, og tenkte bare på fullendelsen av den seierspris som lå foran ham. Det samme var også Peter grepet av. «Ettersom hans guddommelige makt har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt, ved kunnskapen om ham som kalte oss ved sin egen herlighet og kraft og derved har gitt oss de største og dyreste løfter, forat I ved dem skulle få del i guddommelig natur, idet I flyr bort fra fordervelsen i verden, som kommer av lysten.»

Jesus sier til disiplene da han skulle forlate dem, at han hadde ennu meget å si dem, men de kunne ikke bære det nu, «men når han, sannhetens Ånd, kommer, skal han veilede eder til hele sannheten, for han skal ikke tale av seg selv, men det som han hører, skal han tale, og de tilkommende ting skal han forkynne eder. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av mitt og forkynne eder.» Joh. 16, 12—14.

Ved Åndens veiledning til hele sannheten om hva som bor i kjødet, og ved Åndens kraft kommer vi inn i det liv Paulus skriver om, alltid å bære Jesu død med oss i legemet, forat også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme. 2. Kor. 4, 10.