De som hater fred

Salme 120, 6—7.

De elsker ufred, er trettesyke, diskusjonslystne, og benytter flittig anledningene til å si imot, ja de er jevnlig innstilt på å si imot. Og denne stygge uvane gjør det slik at de ikke er oppmerksom på det selv. De ser det nærmest som noe nyttig og selvfølgelig. De tilhører ufredsætten. Å si imot, er for slike mennesker så naturlig og selvfølgelig som å puste. — Ja, de ser det som sin oppgave her i verden.

Her passer Skriftens ord at «det lys som er i dem, er mørke.» Det er en himmelskrikende stor misforståelse! —

Den fredsommelige har det som David hadde det: «Jeg er bare fred.» Salme 120, 7. Istedenfor å benytte anledningene til å si imot, benytter man dem da til å være enig med vedkommende så sant som det da ikke dreier seg om å synde. —