Helliggjørelse

Helliggjørelse

«Jag etter fred med alle og etter helliggjørelse, for uten helliggjørelse skal ingen se Herren.»

«Men nu, da I er frigjort fra synden og er trådt i Guds tjeneste, har I eders frukt til helliggjørelse, og til utgang et evig liv.» Rom. 6, 22.

En kan ikke være i Guds tjeneste når legemet er underlagt synden. Vi leser at kjødets gjerninger er åpenbare.

«Hver den som gjør synd, han gjør og lovbrudd, og synden er lovbrudd.» 1. Joh. 3, 4. Da vet man at en gjør synd. Legemet er ikke da et hellig, Gud velbehagelig offer. Rom. 12, 1.

I Gal. 5, 19 leser vi mange eksempler på kjødets gjerninger. De legemer som gjør slike gjerninger, er ikke et offer. Legemets lyster krever og har makten over dem. Når vi er frigjort fra synden, kan vi fremstille legemet som et hellig offer for Gud. Da kan vi bli drevet av Ånden og bære Åndens frukt, som er Kristi dyder. Gal. 5, 22.

Hva er så helliggjørelse? Det er at dydene vokser og tiltar. Hva er så dydene? Det er guddommelig natur. Dette er de største og dyreste løfter som vi har fått ved kunnskapen om ham som kalte oss ved sin egen herlighet og kraft. 2. Pet. 1, 3—4.

Derfor formanes vi til å legge all vinn på i vår tro å vise dyd. «For når disse ting finnes hos eder og får vokse, da viser de at I ikke er uvirksomme eller ufruktbare i kunnskapen om vår Herre Jesus Kristus.» V. 8.

Paulus gir Timoteus formaning til å gi akt på seg selv og på læren, og å holde ved med det! for når han gjorde det, da skulle han frelse seg selv og dem som hørte ham. — Dette ble han formant til å holde på med. Da var han ikke ufruktbar i kunnskapen om vår Herre Jesus Kristus. 1. Tim. 4, 15—16. Da ville også hans fremgang bli åpenbar for alle. Som Guds tjener ville han da ha sin frukt til helliggjørelse.

Hvis han ikke fikk denne utvikling til helliggjørelse, hadde han heller ikke noen frukt av sin tjeneste. Da kunne vi sammenligne ham med en rik mann som gav alt det han hadde til de fattige, men ikke hadde kjærlighet, da gagnet det ham selv intet, men det gagnet jo de fattige som fikk det. 1. Kor. 13, 3.

Slik ville det bli med en som har fått kunnskap om Jesus Kristus og forkynner lærdommene, men ikke gir akt på seg selv og på læren. Da kan jo de som hører ham, få nytte av det, men det gagner ikke ham selv.

Når vi leser om hvor ivrig Peter var til å formane dem, da forstår vi også hvor trege vi er, selv om vi har en ren hu. Han tenkte ikke på å få en ny tekst, men å få dem mer virksomme i kunnskapen om vår Herre Jesus Kristus. 2. Pet. 1, 12—15 og 3, 1—2.