De syv menigheter

De syv menigheter

Jesus elsket de syv menigheter og ville hjelpe dem frem til det fullkomne og hele. Han ville at hver menighet skulle være som en syvarmet lysestake i gull. Han vekket dem opp for det de manglet. Menighetene hadde Jesus, den fullkomne vekkelsespredikant i sin midte. Han fant bare Smyrna og Filadelfia som var i rette skikk, men han hadde håp om det fullkomne for dem alle.

Jo klarere vi ser, jo mere kan vi vekke hverandre. Men det må være i kjærlighet og godhet. Ettersom vi ser dagen nærmer seg, skal vi enn mere komme sammen for å vekke hverandre til kjærlighet og gode gjerninger.

I de fem menigheter var sløvheten trengt inn slik at de ikke så klart.

Menigheten i Efesus var i en svært alvorlig situasjon. De hadde forlatt den første kjærlighet, og dersom de ikke omvendte seg og gjorde de første gjerninger, ville lysestaken bli flyttet.

I Pergamum møtte Jesus opp med det tveeggede skarpe sverd for å skille ut av menigheten de som holdt fast ved Bileams lære og nikolaittenes lære. Menigheten måtte med kraft renses fra denne urenhets og ondskaps surdeig om det skulle bli en fullkommen menighet. Det var mulig å seire enda de bodde der hvor Satan hadde sin trone.

I menigheten i Tyatira møtte Guds Sønn opp, han som har øyne som ildslue, og hvis føtter er som skinnende kobber. Kobber betyr dom. I alle menighetene blir de først rost for det gode som var der, og så kom dommen over det de skulle renses fra. De fikk alle en nådetid til å omvende seg. I Tyatira var det mye godt, men den ugudelige Jesabel fikk råde. Hun utgav seg for å være profetinne, og forførte Herrens tjenere til å bedrive hor. Også hun fikk tid til å omvende seg, men hun ville ikke og fikk en fryktelig dom. De andre som holdt seg ren fra hennes lære, fikk løfte om å styre med jernstav sammen med Jesus.

I Sardes møtte han opp som har de syv Guds ånder og de syv stjerner. Han kjente engelen for menigheten at han hadde navn av å leve men var død. Han ble vekket opp for det han hadde hørt og lært, så han kunne ta vare på det og omvende seg. Dersom han ikke våket, skulle Jesus komme som en tyv i den tid han ikke visste.

I menigheten var det noen få som ikke hadde smittet sine klær. De skulle få gå med Jesus i hvite klær for de var det verd.

I Laodikea var de i ferd med å bli utspydd av Jesu munn, da de var lunkne og sa at de var rike og hadde i overflod. Men dersom de var nidkjære til å omvende seg, ble de tilbudt å få kjøpe gull, glødet i ild, så de kunne bli rike og gå i hvite klær, og at de kunne få salvede øyne så de kunne se.

De fikk også det veldige løfte: «Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, likesom jeg og har seiret og satt meg med min Fader på hans trone.» Åp. 3, 21.

Smyrnamenigheten var en god menighet. De var i trengsel og fattigdom når det gjaldt det jordiske, men de var rike i Gud. De skulle prøves en bestemt tid, men var de tro inntil døden, skulle de få livsens krone.

Filadelfiamenigheten hadde en åpen dør inn til Guds rikdommer. Ingen kunne lukke denne dør for dem. De hadde liten styrke, men de hadde tatt vare på Guds ord. Fordi de hadde tatt vare på ordet om tålmodighet, skulle de bli fridd fra den prøvelsens stund som skulle komme over hele jorden for å prøve dem som bor på jorden. De var prøvd og hadde bestått sin prøve.

Paulus bestod sin prøve da han voktet Guds menighet som Jesus hadde vunnet seg ved sitt blod. Ap. gj. 20, 28.

Nå spørs det hvordan vi kjenner ansvar for å vokte Guds menighet som hyrder og tilsynsmenn. Må vi ta stor lærdom fra de syv menigheter. Dette gjelder også barne- og ungdomsarbeidere og hjemmene.