Han led døden i kjødet, ble levendegjort i ånden

«Han led døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden».

«For også Kristus led en gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss frem til Gud, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden.»

«Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg, og den som kommer til meg, vil jeg ingenlunde støte ut, for jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg.» Joh. 6, 37—38.

Det var en masse mennesker av alle slag som kom til Jesus. Luk. 5, 29—32 og 15, 1—2. Vi ser at det ikke bare var sympatiske personer som kom til ham, men mest syndere, slike som fariseerne og de skriftlærde støtte bort, og de tok anstøt av Jesus fordi han var sammen med dem.

Jesus hadde det samme kjød med samme mulighet til å søke antipati og sympati. Det var fordi at han ikke var kommet for å gjøre sin vilje, at han ikke støtte dem bort slik som fariseerne gjorde. Men så hadde også Jesus en helt annen oppgave enn fariseerne. Han skulle gjøre Guds vilje og ikke sin egen, og han skulle føre både dem med antipati og dem med sympati til Gud. For å fylle denne oppgaven måtte han lide døden i kjødet, og derved ble han levendegjort i ånden.

Når det står: «Han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt,» osv., så var jo ikke det noe å sette frem som forbilde for oss, hvis han ikke var blitt fristet likesom oss. 1. Pet. 2, 21—24. Her ser vi hva som måtte skje i ham for å kunne gjøre Faderens vilje og føre menneskene til Gud.

Han har innvidd oss en ny og levende vei inn i helligdommen gjennom forhenget, det er hans kjød. Hebr. 10, 19—20. På denne veien møtte han, ved disse forskjellige mennesker, all den sympati og antipati som forårsaker så mye fordervelse i verden, og bragte det i døden. Derved kunne han gjøre Guds vilje, og føre alle dem som Faderen ga ham, til frelse. Derved ble han også levendegjort i ånden, slik at han nådde frem til hele rikdommen av den fullvisse innsikt, til kunnskapen om Guds hemmelighet, det er Kristus, i hvem alle visdommens og kunnskapens skatter er skjult til stede.

Fordi Jesus etter kjødet kom av Davids ætt, så har også dette blitt tilgjengelig for oss, vi som løper etter ham som er vår forløper. Kol. 2, 2—3. Og i den rikdom av innsikt og kunnskap, trøstes og knyttes våre hjerter sammen.

Jesus kom igjennom forhenget. David så tilintetgjørelse, men Gud oppvakte Jesus, og han så ikke tilintetgjørelse, for han kom igjennom forhenget. All den synd som var i Davids kjød, var blitt dødet. Derfor hadde døden ingen makt over ham. Ap. gj. 13, 36—39.

Han er altså vår sjels anker, vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som venter oss. Tit. 1, 2—3 og Hebr. 6, 19 og 7, 22.