Ærefrykt

Ærefrykt

I ærefrykten ligger det en ydmyk Ånd. Det er det motsatte av frekkhet og oppsetsighet. Ærefrykt uten skrømt, har det alltid vært lite av, men aldri så lite som i dag. I den siste tid skal menneskene være overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, fremfusende og oppblåste.

Elisabeth hadde ærefrykt for Maria: «Og hvorledes times meg dette, at min Herres mor kommer til meg?» Luk. 1, 43.

Den Kananeiske kvinne hadde stor ærefrykt. Hun var fornøyd med de smuler som falt fra hennes herres bord.

David hadde ærefrykt for Saul, fordi han var Herrens salvede.

En virkelig gudfryktig hustru har ærefrykt for sin mann. Hun ser Guds vise forordning med mann og hustru, at det er Gud selv som har satt ham som hode.

Ærefrykt er et fagert ord som hos den gudfryktige er forenet med et fagert hjerte og en fager Ånd. Man har ringe tanker om seg selv og store tanker om de andre. Ærefrykt, ærbødighet og underordnelse hører sammen, og når dette er forenet i Kristi Ånd, så er man tekkelig i Guds øyne og hos de gudfryktige.

Sara står som et forbilde for hustruer. I ærefrykt så hun opp til sin mann og kalte ham herre.

De unge bør vise ærefrykt for de grå hår. — I menigheten bør yngre alltid vise ærefrykt for de eldre. De bør høyakte deres lange gudfryktige liv gjennom alle slags prøver og trengsler. For Guds verk i den enkelte må vi alle ha stor ærefrykt.