Kjærligheten faller aldri bort

Kjærligheten faller aldri bort

Dåpspakten er en hellig pakt med Gud. La oss minnes den og ransake våre liv. Rom. 6, 6: «. . . så skal også vi vandre i et nytt levnet.»

La oss også minnes en annen pakt, som mange av oss har inngått og som også er hellig: ekteskapspakten. Guds forordning for ekteskapet er: «Så er de da ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke adskille.» Matt. 19, 6. Ikke lenger to! Ikke adskille!

Et ekteskap får selvsagt også sine prøver. Hverdagen byr på utallige oppgaver og plikter. Ikke minst den store og hellige oppgave å gi barna et godt og harmonisk hjem og oppdra dem i Herrens tukt og formaning. Her er det av avgjørende betydning å komme den hellige pakt i hu: ikke lenger to, men ett. For derpå beror alt annet i hjemmet. Det beror på om far og mor virkelig er glad i hverandre.

Det hender at folk på de forskjellige arbeidsplasser lar sin irritasjon og bitterhet gå ut over underordnede eller kolleger. Ofte gjenspeiler slik oppførsel kun et ulykkelig ekteskap. Arbeidskollegene får «regnskyllet» som samlet seg opp der hjemme. Slik kan også foreldre utdele ørefiker og hårde ord til sine barn, som en gjenspeiling av det dårlige forhold mellom dem selv, mellom ektefellene. «Det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke adskille.» Det behøver ikke gå så langt som til skilsmisse før ektefeller kan være adskilt. De kan i årenes løp leve seg så fra hverandre at det kan være som hele Atlanterhavet skiller dem, selv om de sitter i samme stue og spiser ved samme bord.

Tenk, å være medansvarlig i å adskille det som Gud har sammenføyd! Dette er ikke troskap hverken mot dåpspakt eller ekteskapspakt. Og barna lider, ja, de kan vokse opp under en åndelig tortur og utrygghetsfølelse. Fordi far og mor, uten å gå så langt som til åpenbar skilsmisse, dog er i ferd med å adskille det som Gud har sammenføyd. Hvilket dødsens alvorlig ansvar å ta på seg!

I Tit. 2, 4 finner vi uttrykket: forat de kan lære de unge å elske. Lære å elske! Det man ikke kan, kan man ved Guds nåde lære! Elskov kan svinne. Men kjærligheten faller aldri bort. Elskov er følelser. Kjærlighet, guddommelig kjærlighet, er resultat av troens lydighet. Men hvor sørgelig når det ingen villighet er til lydighet! Da utestenger man seg jo fra frelsen. Er det blitt noe avstand i ekteskapet, noe kulde, ja, da må mann og hustru, helst begge, og i alle fall den ene, være villig til å lære å elske. Lære ved troens lydighet, som er uavhengig av følelser. Da skal nok Gud også sørge for at følelseslivet blir renset.

I dette er kjærligheten, at Gud elsket oss først. 1. Joh. 4, 10 og 19. Gud tok det første skritt. Han tok initiativet. Dermed har han vist oss hva kjærlighet er og gjort det mulig for oss å elske igjen.

Hvor sørgelig når det oppstår spente forhold i et hjem og ingen vil begynne å «elske først». Der legger man skylden på hverandre, noe som fra tidenes morgen har preget Adams barn. 1. Mos. 3, 12. Det har kanskje opphopet seg en hærskare av «problemer» i tidens løp, man synes ikke man ser til bunns i dem. Da gjelder det å la de mange «problemer» ligge og heller ta opp selve «problemet», og det er mannen selv, hustruen selv, enhvers selvliv. Og da blir alt så enkelt, for: «Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner.» Joh. 15, 13.

Må Gud velsigne og bevare alle våre hjem!