Ingen bunn i Guds vesen

Ingen bunn i Guds vesen

«Mon du kan finne bunn i Guds vesen, eller nå frem til den allmektiges ytterste grense!» Job 11, 7.

Menneskeforstanden med sin tvil og vantro finner fort bunn i Guds vesen og kjenner seg avgrenset. De kommer ikke langt med sine diskusjoner.

Troen finner aldri de ytterste grenser i Guds visdom og kjærlighet. «O dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier!» Rom. 11, 33. Her stopper alle kløktige tanker opp, men troen har alltid et herlig mål foran seg.

Vi kan ikke finne noen grenser i Gud og ingen bunn. Nåden er ubegrenset for hjelp til full seier i alle situasjoner. Det finnes ikke grenser for hva Gud kan utrette med den som tror. Paulus jaget mot det fullkomne ettersom han var grepet av Kristus Jesus. «Men ett gjør jeg: idet jeg glemmer det som er bak, og strekker meg ut etter det som er foran, jager jeg mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus.» Fil. 3, 12—14. Her blir kjærligheten til Kristus den store drivkraft i troens Ånd, alltid frem i den ubegrensede kjærlighet.

«For i ham bor hele guddommens fylde legemlig, og I er fylt i ham, som er hodet for all makt og myndighet.» Kol. 2, 9—10. Denne fylde er utømmelig og jo mere vi blir fylt av den, jo mere vil vi fylles av den. Så sant I har smakt at Herren er god, sier Peter, så vil vi lenges som nyfødte barn etter den åndelige uforfalskede melk, så vi kan vokse ved den til frelse. 1. Pet. 2, 2—3.

Det finnes ingen som kan tilegne seg kunnskap til å forstå Guds skaperverk i det ytre. Det er svært lite de kan forstå.

De mest åndelige personer forstår også svært lite av Guds skaperverk i det indre menneske. «Derfor, dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forganget, se, alt er blitt nytt!» «For hverken omskjærelse eller forhud er noe, men bare en ny skapning.» Gal. 6, 15.

Ingen kan forstå det mirakelet som skjer ved at et barn blir født, og ingen kan forstå at et nytt menneske, en ny skapning kan bli født i oss ved en levende tro. Det naturlige menneske går til grunne etter noen år, men den nye skapning er evig. Derfor må vi sørge for at denne nye skapning får det den trenger til åndelig vekst og utvikling. Den næres bare ved en levende tro på Guds ord.

«At han etter sin herlighets rikdom må gi eder å styrkes med kraft ved hans Ånd i eders innvortes menneske, at Kristus må bo ved troen i eders hjerter, så I, rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, må være i stand til å fatte med alle de hellige hva bredde og lengde og dybde og høyde der er, og kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, forat I skal fylles til all Guds fylde. Men ham som kan gjøre mere enn alt, langt ut over det som vi ber eller forstår, etter den kraft som ter seg virksom i oss, ham være æren i menigheten og i Kristus Jesus, gjennom alle slekter i alle evigheter! Amen.» Ef. 3, 16—21.

Det er bare i samfunn med de andre lemmer vi kan vokse legemets vekst opp til Kristus som er hodet. Det er bare i samme åpenbarings Ånd vi kommer til samme forståelse, og vi kan glede oss i det samme funn.

Som selvstendig person, uten inderlig samfunn med de andre hellige, kan man lett få noen særegne meninger som bringer uro.

La oss være av dem som går inn til hvilen i et stadig dypere samfunn med Kristus og de hellige, til et ubegrenset liv i alle Kristi dyder.

Når det gjelder det onde, så kan man heller ikke finne bunn i Satans dybder.