Tjener for bokstav og tjener for Ånd

Tjener for bokstav og tjener for Ånd

Gud utvalgte Abraham, Isak og Jakob og gjorde dem til et stort folk i Egypten. Han tok dem ut av et annet folk ved tegn og undergjerninger og ved krig og med sterk hånd. 5. Mos. 4, 34.

Han førte dem til Sinai, hvor han gav loven skrevet på stentavler. Gud åpenbarte seg så mektig og gjorde Moses så stor ved å tale til ham ut fra skyen, at folket fryktet. Hebr. 12, 18—21. — Ved loven kom de i trelldom, men var de lydige, ble de veldig velsignet og ble hode for alle folk. 5. Mos. 28. Det var det jordiske Israel. Og det ble drept 3000 da Moses kom ned av fjellet.

Av dette lærer vi at det hjelper ikke noe hva Gud gjør, når de ikke er trett av sin egen synd. Men loven kom til forat de skulle lære synden å kjenne, Rom. 7, 7, og forat fallet skulle bli stort. Rom. 5, 20. Den rike mann ville at Lasarus skulle stå opp fra de døde, forat brødrene skulle komme til troen. Det ville ikke hjelpe noe, svarte Abraham.

Loven kom ved Moses, men nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. Joh. 1, 17. Jesus gjorde også tegn og under, og han kom med evangeliet. Matt. 11, 5—6. Han begynte sin forkynnelse med å si: «Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres. Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet, for de skal mettes.» Matt. 5.

Loven på stentavler gav dem rikdom for legemet, og de fleste var fornøyd med det. Jesus kom med himlenes rike — rikdom for vår ånd. Den rike mann hadde holdt budene fra sin ungdom av og opplevet løftene. Men han følte på at det var noe som manglet. Da han hørte det himmelske kall og hva det kostet, gikk han bedrøvet bort. Han ble tilbudt å bli fullkommen og få en skatt i himmelen.

Det var en del oppriktige, og de strevet for å holde budene. Slike innbød Jesus å komme til ham og lære av ham, for han var saktmodig og ydmyk av hjerte, da skulle de finne hvile for sine sjeler. Matt. 11, 28—30. «At ingen blir rettferdiggjort for Gud ved loven, er åpenbart, for: Den rettferdige, ved tro skal han leve.» Gal. 3, 10—14. Jesus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse, så vi ved troen kunne få Ånden, som var oss lovet. Og på pinsedagen ble Ånden utgitt. Da ble de ikledd kraft fra det høye, og 3 000 ble frelst — i motsetning til da loven ble gitt.

«I fikk jo ikke trelldommens ånd så I atter skulle frykte, men I fikk barnekårets Ånd, ved hvilken vi roper: Abba Fader!» Rom. 8, 15—16. «Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn.»

Når vi tjener i Åndens nye vesen, da dødes det begjæret som vekkes ved loven, så vi kan bære frukt for Gud. Rom. 7, 4—6. Det livet er et skjult liv med Kristus i Gud. Den døden som døder begjæret, kalles for Jesu død. Det var det som skjedde i Jesus i hans kjøds dager, og som gjorde det mulig som var umulig for loven. Nå er det mulig også for oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden. Rom. 8, 3—4 og 2. Kor. 4, 10—11.

Lovens tjeneste ble også kalt dødens tjeneste. Det var den tjeneste som fariseerne utrettet, da de kom med kvinnen som var grepet i hor. Men Jesus kom med evangeliet, og forkynte henne et nytt liv.

«Men Herren er Ånden, og hvor Herrens Ånd er, der er frihet.» I neste vers leser vi om den frihet vi har i Ånden. — «Derfor, da vi har denne tjeneste, ettersom vi har fått miskunn, så taper vi ikke motet.» 2. Kor. 3, 17—18 og 4, 1—2.

Ved å tjene i Åndens nye vesen befries våre legemer fra bevisste synder, Gal. 5, 19—21, og ved våre legemer kan vi bære Åndens frukt. V. 22. Tenk for en befrielse og forløsning for vårt legeme, og for en himmelsk fylde for vår ånd. Da er vi trådt i Guds tjeneste, og vi har vår frukt til helliggjørelse. Rom. 6, 22.

«. . . for uten helliggjørelse skal ingen se Herren.» Hebr. 12, 14. Vi ser i hele kapitlet hvordan Gud arbeider med oss som ekte sønner, for at vi skal få del i hans hellighet. V. 10—11.

Men nå er vi kommet til Sions berg, til høytidsskaren og menigheten av de førstefødte osv. V. 22—24. Da trenger vi ikke lenger denne skremsel med tegn og under som de opplevet ved Sinai. Vi har et himmelsk kall, og vi har Jesus som forløper og yppersteprest. Hebr. 3, 1 og 6, 18—20.

Tusener fulgte Jesus for å oppleve helbredelse og se tegn og under, men veldig få ville følge ham som disipler. Luk. 14, 25—27 og v. 33. Ved evangeliet har Gud fra først av uttatt et folk av hedninger. Deretter vil han vende tilbake og igjen oppbygge Davids falne hytte, forat alle andre mennesker skal søke Herren, ja alle hedningefolkene, som mitt navn er blitt nevnt over, sier Herren, som gjør dette. Ap. gj. 15, 16—17.

Nå lever vi i denne overgangstid. Idet Gud samler fylden av det folk han uttar seg av hedningene, har han begynt å samle det jordiske Israel i det forjettede land, og frigjør det jordiske Jerusalem. Rom. 11, 25—29. Dermed forstår vi at hedningenes nådetid ebber fort ut, og de som tar mot det himmelske kall, blir samlet til Jesus i skyen og spart for Guds vrede over Antikrist og lovløsheten. 1. Tess. 4, 15—18 og 5, 1—4 og v. 8—11. Før Herrens dag kommer, da Jesus skal fortære Antikrist med sin munns ånde for å opprette tusenårsriket, vil Antikrist få en kort tid til å forføre dem som ikke elsker sannheten, men har velbehag i urettferdigheten.

«Hans komme skjer, etter Satans kraftige virksomhet, med all løgnens makt og tegn og under . . . .» Men ikke alle lar seg forføre av Satans løgn. Det er for grovt for dem. Det er alle de religiøse som ikke elsker sannheten, men har forfalsket nåden til bare tilgivelsen for synden og ikke til å bli befridd fra synden. Derfor skal også Gud sende dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen. Tit. 2, 11—13. 2. Tess. 2.

Elsker vi sannheten og ikke løper etter tegn og under, kan vi ikke bli forført, men vi får del med dem i 2. Tess. 2, 13—17.