Vi går inn til hvilen vi som tror

Vi går inn til hvilen vi som tror.

«La oss derfor gjøre oss umak for å komme inn til den hvile, forat ikke noen skal falle etter samme eksempel på vantro.» Hebr. 4, 11—13.

«Så ser vi da at det var for vantros skyld de ikke kunne komme inn.» Hebr. 3, 19.

Å tro på Gud og samtidig forstå Guds styrelse, det er umulig. «Men tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees. For på grunn av den fikk de gamle godt vitnesbyrd.» Hebr. 11, 1—2.

Vi leser om Abraham og hans tro. Årene gikk, og etter våre sanser ble det mer og mer umulig at løftet som han trodde på, kunne bli oppfylt. Han så på sitt eget legeme, som var utlevd, og på Saras utdødde morsliv, på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men ble sterk i sin tro, idet han gav Gud æren. Rom. 4, 19—21.

All uro kommer av menneskenes fornuft, og at de ikke tror på Guds ord. Av Israels vei til løftets land lærer vi det. De knurret stadig vekk. Men det som vi ser de knurret imot, var Guds under. Når de fikk hjelpen, jublet de. Men til tross for alle under, lærte de ikke å tro, slik at Gud kunne få sin vei med dem. Derfor kom de aldri til hvile, men bare til en ørkenvandring og syndenes forlatelse.

Det står i Hebr. 4, 12—13 hva Ordet må gjøre for å føre oss til hvile. Først må Ordet kløve sjel og ånd. Sjelen — de 5 sanser, som tror de kan forstå alt, skaper en masse uro, slik vi leser om Israel ved det Røde Hav. Vi må være så ydmyke at Ordet kan utskille alle våre tanker om saken, så vi med vår ånd kan hvile i Gud. Likeså må vi la Ordet skille mellom ledemot og marg, så vi forstår at det ikke er i vår egen kraft vi skal utføre hva Gud vil, men at han skal undervise oss og gi oss kraft til å gjøre hans vilje. Da har vi bare med ham å gjøre, som alle ting er åpenbare for.

Vi lærer av Jesus. Han ble ikke urolig og skjelte ikke igjen. Han hadde ikke så store tanker om seg selv at han kunne dømme rett, for han var jo ikke ennå fullendt. Derfor overgav han dommen til Faderen. 1. Pet. 2, 21—23.

Vi leser videre i 4. k. at hvis vi i lidelsen forstår å få del i Kristi lidelser, da blir vår herlighet stor ved hans åpenbarelse. Ja, da blir det jubel. Videre nevner Peter flere slags lidelser, og han råder oss til å overgi våre sjeler til den trofaste skaper, idet vi gjør det gode. Det er den eneste måte vi kan komme til Guds hvile på. Men da må vi ydmyke oss og bli saktmodige, det som Jesus innbyr oss til å lære av ham. Matt. 11, 29—30.

Meningen er jo at vi skal bli Jesu brødre, og da vet Gud hva som må til forat vi skal dannes til hans likhet. Rom. 8, 28—29. Vi forstår ikke hva vi skal be om. Derfor må vi ikke gjøre oss opp noen mening om hvordan Gud fører oss, men hvile i ham som har gitt oss det himmelske kall. Rom. 8, 26. Hebr. 3, 1.

Vi leser i Pred. 3, 16—17 om hvor urolige menneskene er. De tenker ikke over at de trenger prøvelser, og så er de urolige og snakker i vei og strides. I alt dette skal vi hvile i Gud og arbeide på vår frelse med frykt og beven, for Gud er den som virker.

Israel var gjenstridig, og Gud sluttet å virke at de skulle gå inn i det lovede land. Etter Mose bønn tilgav han dem deres synd. Men han drev dem ut i ørkenen, og der døde de. 4. Mos. 14, 20—23.

«Dette hendte dem som forbilleder, men det er skrevet til formaning for oss, til hvem de siste tider er kommet.» 1. Kor. 10, 11.