Døm ikke, forat dere ikke skal dømmes!

Døm ikke, forat I ikke skal dømmes!

Å være ydmyk og å dømme andre er to motsetninger. Den som dømmer andre, sier samtidig at slik er ikke jeg. Egentlig roser en seg selv. Å dømme andre er selvros.

Dette kan vi lære grundig av Jesus: «Han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt, ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig.» 1. Pet. 2, 23.

«For derved at han selv har lidt og har vært fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet.» Hebr. 2, 18.

«. . . og således lærte han, skjønt han var Sønn, lydighet av det han led, og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham,» Hebr. 5, 8—9. — Da han ikke var fullendt, hadde han ikke så store tanker om seg selv at han kunne dømme rettferdig. Derfor heter det: Hevn eder ikke selv,» for det er skrevet: Meg hører hevnen til, jeg vil gjengjelde, sier Herren.» Rom. 12, 19.

Jesus sier: «Lær av meg! for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet, så skal I finne hvile for eders sjeler.» Matt. 11, 29.

Å overlate det å dømme og å hevne til Gud er en veldig hvile, og det befrir oss fra en masse synd. Lovet være Gud for en slik frelse.