Løftets arvinger

Løftets arvinger

«Løftets arvinger» er de største personligheter som har levd på jorden. De har hatt sitt hjerte på rette sted i samfunn med Faderen, Sønnen og de hellige. De holdt ingen ting tilbake, når det gjaldt i tro og tillit til Gud å ofre alt. Dermed holdt heller ikke Gud noe tilbake, når det gjaldt å gi dem arvens herlighet til lønn. De ofret alt, og Gud gav dem alt.

Abraham sto på Moria fjell med ilden og kniven klar til å ofre det kjæreste han hadde, sin sønn Isak, som var løftets sønn. Da Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å ofre sin sønn, ropte Herrens engel fra himmelen og sa: «Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe! for nu vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din eneste sønn for min skyld.» 1. Mos. 22, 10—14. «Og Abraham kalte dette sted: Herren ser.»

Ja, Herren så hva som foregikk i detaljer der på Moria fjell, og ropte straks ut de største velsignelser. Han sverget ved seg selv at alle de herlige løfter som ble gitt, skulle oppfylles på ham. Løftene skulle bli så tallrike som stjernene på himmelen og som sanden ved havets bredd. «Og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du lød mitt ord.» V. 15—18.

Gud har alltid målt ut velsignelsen i forhold til lydighet mot hans ord. «På ditt ord vil jeg kaste ut garnene», sa Simon til Jesus. De hadde holdt på hele natten uten å få noe, men da fikk de så store mengder med fisk, så deres garn revnet. Luk. 5, 5—7.

Abraham gikk ut på Herrens ord uten å vite hvor han kom. Han var lydig og ble overmåte rik. Veien til all rikdoms fylde i Gud er: «På ditt ord».

Abraham er en av de største høvdinger blant løftets arvinger. Han er også kalt de troendes far og ble arving til verden, ikke ved loven, men ved troens rettferdighet. Rom. 4, 13. Derved er også Abrahams løfter blitt oss tildel i Kristus. «Men hører I Kristus til, da er I jo Abrahams ætt, arvinger etter løfte.» Gal. 3, 29. «. . . forat Abrahams velsignelse kunne komme over hedningene i Kristus, så vi ved troen kunne få Ånden, som var lovt.» V. 14. Denne Ånd er troens og lydighetens Ånd, og i denne Ånd vokser løftets arvinger frem så de blir skikket til å få del i de helliges arvelodd i lyset. Kol. 1, 12.

Da Salomo skulle bygge Herrens hus i Jerusalem, ble det bygget på Moria-fjellet. Det var stedet hvor Abraham ofret det kjæreste han hadde. På dette hus hvilte Herrens øyne, og der hørte han det som ble talt. Stedet heter: «Herren ser.»

«. . . så dine øyne må være opplatt mot dette hus dag og natt, det sted hvorom du har sagt at du vil la ditt navn bo der — så du hører på den bønn som din tjener beder, vendt mot dette sted.» 2. Krøn. 6, 20.

Når Herren var så levende interessert i alt vedrørende den gamle pakts tempel, hvor meget mere er han ikke interessert i det nye tempel som aldri forgår. Der ofres vårt «eget liv», vårt «jeg». De som er tro i dette indre offerliv, blir verdige til å bli Guds arvinger og Kristi medarvinger. Rom. 8, 17. «Det I gjør, gjør det av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker, for I vet at I skal få arven til lønn av Herren. Tjen den Herre Kristus.» Kol. 3, 23—24. Løftene følger et seirende liv: «Den som seirer, skal arve alle ting, og jeg vil være hans Gud, og han skal være min sønn.» Åp. 21, 7. De hellige har ned gjennom tidene, ved tro og tålmod, vist oss veien frem til løftenes herlighet. De har hatt arvens storhet og herlighet for øye i sin uselviske tjeneste for Herren. «Og nu overgir jeg eder til Gud og hans nådes ord, han som er mektig til å oppbygge eder og gi eder arvelodd blant alle dem som er blitt helliget.» Ap. gj. 20, 32. De er helliget, dvs. adskilt fra fordervelsen i verden som kommer av lysten, for ved de største og dyreste løfter å få del i guddommelig natur. 2. Pet. 1, 4.