Stevnereferat: Sommer 1985

Sommerstevnet 1985

Vi var samlet over 5000 venner til årets sommerstevne på Brunstad. Derav kom ca. 1500 fra utlandet, bl. a. flere fra Australia og Nord-Amerika. Vi må være takknemlige for de anledninger vi har til fritt å kunne samles til stevne igjen og igjen. Dette er også en nåde, som ikke må bli forgjeves for oss som får delta på alle disse velsignede stevner. Her skal gjengis en del av det som ble talt:

En prøvet tro

«. . . forat eders prøvede tro, som er meget kosteligere enn det forgjengelige gull, som dog prøves ved ild, må finnes til lov og pris og ære i Jesu Kristi åpenbarelse.» 1. Pet. 1, 7.

Vår tro skal prøves, og det kan ikke skje uten lidelser. Vi får oppleve motgang og kommer i forskjellige forhold. Da Jesus innstiftet nadverden, tok han et brød, takket og brøt det. Det var et vidnesbyrd om at han ble ofret med takksigelse i sitt hjerte. Også vi må lære å bli brutt med takksigelse. «Derover fryder I eder, om I enn nu — når så skal være — har sorg en liten stund ved allehånde fristelser.» V. 6. Når trengsler og lidelser omsider bringer en til erkjennelse, til et fornyet sinn og en åndelig utvikling, da er jo dette godt. Men hvor mye kan vi ikke oppnå i Gud, dersom vi så tidlig som mulig kommer til denne livsforståelse at vi kan fryde oss, om vi enn har sorg ved allehånde fristelser, lærer å bli brutt med takksigelse i hjertet!

«Hver den som er født av Gud, gjør ikke synd, fordi hans sæd blir i ham, og han kan ikke synde, fordi han er født av Gud.» 1. Joh. 3, 9. «. . . for den som ikke har disse ting, han er blind, nærsynt, idet han har glemt renselsen fra sine fordums synder.» 2. Pet. 1, 9. Israels folk glemte den lidelse og det slaveri de levde under i Egypt og lengtet tilbake til kjøttgrytene der. Slik glemmer også mange i prøvens stund den lidelse som synden tidligere har forvoldt dem, glemmer å legge vinn på i deres tro å vise dyd, glemmer sæden, som er Guds ord. Dermed kommer de inn i samme slags lidelser som de før var i, i stedet for å oppleve at livet, familieforhold, brodersamfunnet osv. blir herligere og herligere etterhvert som man vokser i Kristi dyder. Dersom ikke sæden, Guds ord, blir i oss, vil den syndige natur gjøre utslag, man reagerer som om man ikke var født ved sannhets ord, den uforgjengelige sæd.

I Rom. 5, 1 flg. leser vi også om den herlighet vi er kalt til og som vi ikke kan komme til uten ved trengsler. «. . . men vi roser oss også av våre trengsler for vi vet at trengselen virker tålmodighet.» V. 3. Men trengselen virker ikke tålmodighet dersom ikke sæden, Guds ord, blir i oss.

Vår plass er i det himmelske. Der må vi ha all vår interesse. Det er både sørgelig og skammelig dersom man i prøvens stund synker ned fra dette himmelske plan slik at man gjør kjødets vilje og besmitter seg med den ånd som er virksom i vantroens barn. Det sømmer seg f. eks. ikke for en som har et himmelsk kall, å være interessert i moter og klær.

Uten kors ingen krone. Uten kors ingen seier. Uten kors ingen forvandling til guddommelig natur. Uten kors ingen enhet. Får ikke korset og korsets ord virke i våre liv, fortsetter vi å være naturmennesker. Vi kan leve et bra liv, men uten kors ingen forvandling. Den nye pakts tjeneste er herlighetens tjeneste, forvandlingens tjeneste, forvandling til guddommelig natur.

Jesus led tålmodig korset for den glede som ventet ham. Det blir en veldig glede når synd og sorg skal ta slutt på denne jord, når retten endelig er ført frem til seier over den hele jord. Matt. 12, 20. Dette var Jesu siktemål, og det er Jesu bruds siktemål. Skulle vi ikke lide tålmodig når vi har en slik glede i vente, nemlig å se hele skapningen forløst fra synd og trelldom!

«. . . og bli også I oppbygget som levende stener til et åndelig hus.» 1. Pet. 2, 5. Alle stener i dette hus må prøves. De skal være av samme kvalitet som hjørnestenen, Kristus, de må alle kunne stå i prøvens stund. Troen på at Gud har en plan med vårt liv, fjerner alle «hvorfor». Vi har et himmelsk kall til et himmelsk liv. Og vi forstår at det må en gjennomgripende frelse til når vi betenker at i oss, det er i vårt kjød, bor det intet godt.

Sannheten tro i kjærlighet.

Luk. 12, 1 4. Her advarer Jesus kraftig mot hykleri. Hykleri fører inn i mørke, og der har Satan makt. Intet er skjult som ikke skal bli åpenbart. Det å ha alt i lyset, er en veldig frigjørelse. Ingen må ha noe i mørket, prøve å skjule noe som ikke tåler lyset, ikke «hviske noe i kammerne». Da får djevelen makt, og en kommer i mørke. Jesus er rettferdighetens sol. «Rettferdighetens sol går opp med legedom under sine vinger.» Mal. 4, 2. Den som kjenner at det er sårt og vondt når en kommer utenfor Guds vilje, skal vite at Jesus, rettferdighetens sol, har legedom for alt som er sårt og vondt, hos ham er kraft og hjelp til å seire.

Vi er kalt til å være prester for Gud etter Melkisedeks vis. Det står om Melkisedek at han gikk Abraham i møte og velsignet ham. Dette er en velsignet prestetjeneste: gå mennesker i møte. Våre barn har behov av at vi som foreldre går dem i møte. Abraham kom fra striden, og Melkisedek gikk ham i møte. Våre barn og våre unge kommer fra skolen eller arbeidet. De har sine vanskeligheter, de tenker på mangt og meget. La oss gå dem i møte og komme dem til hjelp. Slik også overfor hver bror og søster og alle de medmennesker som kommer på vår vei. Dette er prestetjeneste etter Melkisedeks vis.

I 2. Pet. 3, 16 leser vi om noe som «ubefestede tyder vrangt». Er man f. eks. ikke befestet i ydmykhet, er det lett å tyde vrangt det som blir sagt til en og gjort mot en. Er man befestet i ydmykhet, vil de formaninger en får, bli mottatt med takknemlighet.

Menneskene lever så utadvendt, glemmer det indre liv. «Guds rike er inneni eder», sa Jesus. Det ytre, hvordan det ser og høres ut osv., opptar tid og stjeler liv. Resultatet blir hykleri, forstillelse og løgn. La oss gjøre slik det står i en sang: «Lukk nu ditt øye og lukk nu ditt øre for det som kommer fra jorden så lav!»

Født ved sannhets ord. Jak. 1, 18. Sannheten tro i kjærlighet. Ef. 4, 15. Det bor falskhet og feighet i var menneskelige natur. Sannheten tro i kjærlighet bør vi være åpne og ærlige mot hverandre. Vi behøver ikke late som vi er enige, late som vi forstår osv., der det ikke er tilfelle. I all ydmykhet og kjærlighet kan vi si til vår neste hvordan vi ser det og hvordan vi forstår det. Hustruen kan f. eks. tenke at underordnelse betyr at hun ikke skal gi uttrykk for sin mening og sitt syn på sakene overfor mannen. Dette er helt feil. Når en vandrer i lyset, kan en snakke sammen i fred og ro og gjensidig forståelse. Sannheten tro i kjærlighet.

«Påminn de uskikkelige, trøst de mismodige.» 1. Tess. 5, 14. Det er djevelen som står bak de uskikkeliges uskikkelighet og de mismodiges mismot. Da må de få kjenne at vi er for dem, ikke mot dem. Det er djevelens anslag som skal gjøres til intet, ikke vår neste som skal bekjempes.

Hvile i Gud.

Vi kan lære mye av Israels vandring mot løftets land. Det var mye uro blant folket underveis. De burde være begeistret for den herlighet som var lovet dem istedenfor å se seg tilbake og knurre. Den herlighet som er lovet oss, er langt, langt herligere. En himmelsk herlighet, et guddommelig liv. Underveis til denne herlighet burde det ikke eksistere uro iblant oss.

Korah, Datan og Abiram syntes ikke de hadde fått den plass de skulle ha, og det gikk dem ille. Dette må vi lære av, slik at vi gjør oss umak for å komme inn til hvilen, «forat ikke noen skal falle etter samme eksempel på vantro.» Hebr. 4, 11. I denne hvile blir vi fri fra all misnøye med hvordan andre er mot oss. Hvile i Gud gir lovsang i hjertet. All misnøye er langt borte. Da gir man Ordet lov å trenge igjennom, inntil det kløver sjel og ånd. V. 12. Ordet trenger igjennom det en føler, mener, synes, all den uro som er i sjelen, og en kommer med sin ånd i forbindelse med Gud. Ordet kløver også «ledemot og marg». Her må mannens styrke gå i døden.

Det er godt å ha et åpent og tillitsfullt forhold til hverandre i broderskapet, hvor vi kan gjøre hverandre oppmerksom på det som ikke virker godt. Det er nemlig vanskelig å se seg selv. Men kommer en i «mannens styrke» og nærmest i en anklagende ånd og vil rette på hverandre, da blir det neppe tatt i mot. Det er kun langt fremskredne personer som er i stand til å ta i mot det som smaker av mannens styrke. Smaker det imidlertid av velsignelse og ydmykhet, da er det lett å ta i mot. En forstander bør være så fremskreden i liv og erfaring at han også kan høre på slike som kommer i mannens kraft. Han må ikke bli urolig, ikke støte vedkommende vekk, ikke vise en kald skulder. Enhver som kommer til ham, må kunne si at det var godt å snakke med ham.

Guds ord dømmer også hjertets tanker og råd. De tanker som har sitt utspring i den urolige sjel, de råd som en fatter ut fra sine naturlige sanser, blir dømt. Resultatet blir rensning, helliggjørelse. Brodersamfunnet blir bedre og bedre, og vi kan bedre komme hverandre til hjelp.

Vi må stå i forlikelsens tjeneste i alle forhold. Forlikt med Gud i alle slags trengsler. Forlikt med ham i ære og vanære, i medgang og motgang. Gud leder alt til det beste for oss, selv om vår forstand ikke kan fatte det i øyeblikket.

«. . . og tvettet på legemet med rent vann.» Hebr. 10, 22. Dersom vi i omgangen med andre mennesker har forsyndet oss, må vi ydmyke oss grundig og rense oss fra denne gjerning. Hvis ikke, blir denne gjerning så å si hengende ved vårt legeme, slik at når andre ser oss, så minnes de det gale vi har gjort eller sagt. Ved ydmykhet og grundig renselse, ved å hate den gjerning man gjorde, vil menneskene heretter kun møte en ydmyk person i oss, og minnet om det som ikke var så bra, vil viskes bort.

Sigurd Bratlie 80 år.

I anledning av at vår høyt aktede og elskede bror Sigurd Bratlie fyller 80 år den 27. juli i år, ble tre av stevnets møter jubileumsmøter, der det ble gitt anledning til å hedre og takke denne så verdifulle Herrens tjener iblant oss. Dette er også oppfyllelse av Skriften, som formaner oss til å kappes om å hedre hverandre og å akte de eldste som er gode forstandere, dobbelt ære verd. Disse møter ble en rik opplevelse for vennene. Vi fikk skue inn i et usedvanlig trofast liv i Jesu Kristi etterfølgelse. Br. Bratlie sier selv i en sang han har diktet: «Min Jesus, i dine fotspor følger jeg.» Disse møter ble en mektig tale og dragelse til å følge i samme spor.

I sin tale til oss ved denne anledning tenkte br. Bratlie spesielt på den store skare ungdom som var samlet. Han ble selv frelst da han var 9 år gammel og kom til menigheten i 15 års alderen. «Det var nåde i fra Gud den hele vei» er en sangstrofe som stadig er kommet for ham de senere år, fortalte han. Han fortalte om sine unge år, hvordan han lengtet etter et seirende liv og hvordan han i menigheten fikk den hjelp han trengte. Der fikk han overgitt en fager skatt, slik det står i 2. Tim. 1, 13—14. Denne skatt, evangeliet om full forløsning i Jesus Kristus, tok han vare på, og stadig går det opp mere lys over denne skatts herlighet.

Br. Bratlie fortalte om de Guds ord som ble ham til hjelp allerede i ungdomstiden, f. eks. Rom. 6, 11: «Således skal også I akte eder som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.» Han fikk tidlig forståelse av tankelivets store betydning og knyttet bevisst sine tanker til Guds ord. Ved at det ble mer og mer naturlig å ha tankene i Gud og hans ord, ble han løst fra den uro som menneskene ellers lever i. Visdoms- og åpenbarings Ånd begynte å virke i ham, og den skatt som br. J. O. Smith ved sin troskap hadde gravd frem og bragt frem i lyset, ble mer og mer levende for hans indre. Bl. a. ble Ef. 4, 15 og 16 levende for ham: «. . . men at vi, sannheten tro i kjærlighet, i alle måter skal vokse opp til ham som er hodet, Kristus, av hvem hele legemet sammenføyes og sammenknyttes . . .» I dette legeme må det naturligvis alltid være fred og enhet. Denne fred og denne enhet kan kun oppnås der synden blir fordømt i kjødet. Rom. 8, 3. Og her øyner vi mer av den fagre skatt som er oss overgitt, evangeliet om Jesus Kristus, som etter kjødet er kommet av Davids ætt og som er blitt vår forløper gjennom forhenget, kjødet.

Br. Bratlie talte videre bl. a. ut fra Hebr. 10, 22 og 23 om betingelsene for å kunne begynne på den nye og levende vei i Jesu fotspor og formante især de unge til å vie hele sitt liv til denne vandring i Jesu Kristi efterfølgelse.

Br. Aksel J. Smith tok i sin tale opp igjen den sangstrofen som br. Bratlie hadde nevnt tidligere, nemlig: «det var nåde ifra Gud den hele vei», og tilføyde at det også var ydmykhet den hele vei. Vi kjenner br. Bratlie igjen i disse skriftord: «Og jeg, da jeg kom til eder, brødre, kom jeg ikke med mesterskap i tale eller i visdom og forkynte eder Guds vidnesbyrd, for jeg ville ikke vite noe iblant eder uten Jesus Kristus og ham korsfestet.» 1. Kor. 2, 1—2.

En stor og rik tjeneste er blitt betrodd br. Bratlie fordi han har vært ydmyk og ringe i seg selv helt fra ungdommen av. Allerede i en alder av 25 år kunne br. J. O. Smith sende ham som forstander til menigheten i København. Like før og under siste verdenskrig åpnet Gud dører for evangeliet på flere steder rundt om i Norge, og Gud kunne bruke br. Bratlie i vekkelsens tjeneste rundt omkring i landet. I 1950-årene åpnet Gud mange dører i utlandet, og br. Bratlie står også her som støtte og hovedperson i virksomheten. Venner i alle verdensdeler er dypt takknemlig for hans tjeneste. Enda han ikke lenger var så ung, lærte han seg tysk og engelsk, som han har fått meget bruk for på sine reiser til menighetene rundt omkring i landene og ved den rike korrespondansen han fører med så mange.

Br. Smith minnet om at br. Bratlie også har vært i fengsel for sin tro. Han ble for noen år siden ved et besøk i Irak arrestert sammen med en hel rekke andre kristne og satt i fengsel flere måneder. Også denne prøve bestod han med glans, til Guds ære.

Ja, br. Bratlie er, som det også ble sagt om apostelen Paulus, et utvalgt redskap. Gud har kunnet bruke ham til så stor velsignelse for så mange fordi han har vært og er ydmyk og trofast i sitt liv.

Denne ydmykhet og trofasthet fikk vi et overveldende, ja overveldende, innblikk i gjennom vidnesbyrd til hans hustru og sønn. Hans oppfyllelse av ordet: «Gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning» står som et lysende fyrtårn i en tid hvor nøysomhet, beskjedenhet og takknemlighet nærmest er blitt ukjente begreper, det viser vei i mørket for enhver som ønsker få del i «den store vinning» som vi ser vår kjære bror har oppnådd, nemlig et usedvanlig rikt liv i Gud. Ja, når Ordet blir kjød, da blir Gud æret. Og et slikt liv til Guds ære ser vi så tydelig hos vår dyrebare bror. Han søker i sannhet ikke sitt eget, hverken ære eller vinning for seg selv.

Mange forskjellige brødre, både fra Norge og andre land, uttrykte sin store takknemlighet, og vi fikk høre mange talende eksempler til påskyndelse og formaning for hele menigheten. Vi fikk høre om stor arbeidsomhet i Herren, en overveldende stor omtanke og omsorg for enslige og ensomme, som br. Bratlie husket med brev og hilsener, om råd og veiledning til hjelp for så mange, om hans lysende eksempel i rettferdighet, nøyaktighet og nøysomhet med hensyn til penger og jordiske ting, om hans iver og visdom som menneskefisker og om hvor mesterlig han skjuler sin egen person, slik at kun Kristus skal bli æret. Ja, han er et levende eksempel på «Kristus åpenbart i kjød», på troskap i liv og lære. Troskap i det lille og ringe tanker om seg selv gjør i sannhet et menneske stort.

Skulle alt som ble sagt under de tre jubileumsmøter og alt som kunne sies i anledning br. Bratlies 80 års dag, skrives ned, da måtte det skrives bøker og ikke bare et lite referat. Skulle alle slippe til som har grunn til å prise Gud for vår kjære brors tjeneste, ville trea jubileumsmøter langt fra strekke til. Møtene var dog en dyrebar påvirkning for alle som ønsker fremgang i sitt personlige kristenliv. Og vi takker hjertelig br. Bratlie for hans uselviske tjeneste iblant oss. Når han taler Guds ord, sitter man ikke tilbake med et inntrykk av mannen, men av Ordet. Br. Bratlie har også skrevet bøker og en mengde artikler i «Skjulte Skatter». Også der kan vi øse av den kilde som han selv har øst av og blitt så fylt av. Vi takker også hjertelig hans hustru, som har vært og fortsatt er hans trofaste medhjelp og støtte og som på grunn av hans rike tjeneste så ofte har måttet unnvære ham hjemme. Må Gud gi dem begge helse og kraft til fortsatt tjeneste iblant oss!