Å gripe det håp som venter oss

Å gripe det håp som venter oss

«. . . forat vi ved to uryggelige ting, hvori Gud umulig kunne lyve, skulle ha en sterk trøst, vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som venter oss.»

Ja, hva er det for et håp? Det er det håp som evangeliet gir. «Eder har han nu forlikt i hans jordiske legeme ved døden, for å fremstille eder hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn, såsant I blir ved i troen, grunnfestet og faste, og ikke lar eder rokke fra det håp evangeliet gir.» Kol. 1, 22—23 og Ef. 1, 16.

«Og ham forkynner vi, idet vi formaner hvert menneske og lærer hvert menneske med all visdom for å fremstille hvert menneske fullkomment i Kristus.» Kol. 1, 28—29. Her ser vi at Paulus hadde ikke grepet dette håp bare for seg selv, men også for dem han forkynte evangeliet for.

Jesus kom med evangeliet, og «ved kunnskapen om ham som kalte oss ved sin egen herlighet og kraft og derved har gitt oss de største og dyreste løfter, forat I ved dem skulle få del i guddommelig natur, idet I flyr bort fra fordervelsen i verden, som kommer av lysten.» 2. Pet. 1, 3—4.

Har du noensinne møtt noen som har grepet dette håp? Noen som har fått denne kunnskap om Jesus, som gir oss dette håp? Det er svært få som har grepet dette håpet, ja som i det hele tatt har hørt evangeliet om dette håp.

De priser Gud som sendte Jesus, og sier: «Han har gjort alt for oss, og vi er under blodet og er fullkomne i Guds øyne. I himmelen skal vi få guddommelig natur.» — Å bli Jesu disippel og å bli likedannet med Jesu billede, forat han skulle være den førstefødte blant mange brødre, det har de aldri hørt. Rom. 8, 29.

De har heller ikke hørt at Jesus fikk Davids kjød, og at synden ble fordømt i kjødet. Og de har aldri hørt at det var Jesu kjød som var forhenget som stengte veien til helligdommen, slik at det bare var ypperstepresten som fikk gå inn der en gang i året, men ikke uten dyreblod. Hebr. 9, 7—8. Rom. 1, 3 og 8, 3. Hebr. 10, 19—20.

Jesus er den som innvidde denne nye veien gjennom kjødet, der all den synd som var i Davids kjød ble fordømt og dødet, slik at hans legeme ble befridd, og døden kunne ikke holde ham. Han gikk inn i helligdommen med sitt eget blod og fant en evig forløsning. Hebr. 9, 12—14. «. . . for nu å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld.» V. 24. Denne veien er innvidd for oss, vi som har det samme kjød. Fordi veien er for oss, har vi også det håp som han kom med.

«Det vi har som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når innenfor forhenget, hvor Jesus gikk inn som forløper for oss, idet han ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis.»

Her ser vi at Jesus er nevnt som vår forløper gjennom forhenget. Forhenget var hans kjød, og det var det samme som vårt kjød. Hebr. 2, 14. Han er jo ikke forløper uten at han har noen som løper etter ham. Har han ikke det, da blir han jo eneløper. Og uten å løpe etter ham kan vi ikke bli utfridd fra de kjødets gjerninger og annet slikt som står i Gal. 5, 19—21. På den veien blir det lidelse i kjødet når vi bærer Jesu død med oss i legemet, forat også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme. 2. Kor. 4, 10—11. Da kommer vi til det liv som Peter skriver om oss: «Men I er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, forat I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørket til sitt underfulle lys.» 1. Pet. 2, 9.

Jesus er dette anker for det håpet vi har grepet, han er borgsmann for denne frelse. Hebr. 7, 22. Og ved hans oppstandelse er dette håp, vårt anker, trygt og fast. Ap. gj. 13, 35—39.