Støte ut!

Støte ut!

«Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg, og dem som kommer til meg, vil jeg ingenlunde støte ut, for jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg.»

«Våk derfor, og kom i hu at jeg i tre år ikke holdt opp, hverken natt eller dag, å formane hver eneste en med tårer!» Ap. gj. 20, 31.

Ja, tenk for en arbeider Paulus var. Har du noen gang hørt eller lest om en slik arbeider? Disse som han arbeidet med, måtte jo være syndere, ja storsyndere, siden han tok det så alvorlig — eller han måtte ta enhver synd, liten eller stor, som mennesker graderer, meget alvorlig.

Men tenk også på hvor verdifulle disse mennesker var som kom til Paulus og ville ha en slik hjelp! Paulus forsto hva Jesus sa: «Alle, de som Faderen gir meg, kommer til meg, og den som kommer til meg, vil jeg ingenlunde støte ut, for jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg.»

Hadde Paulus levd etter sin egen vilje, da hadde han vel støtt flere av disse vekk. Han så dem som sendt av Gud, siden de ville ha en slik påvirkning. Han tok det som det står om Jesus: «For også Kristus led en gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss frem til Gud, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden.» 1. Pet. 3, 18.

En kunne spørre: Var det noe i hans kjød som skulle dødes, når han var rettferdig? Ja, det måtte være det for at han skulle bli levendegjort i ånden. Hadde han gjort sin egen vilje, da hadde han kanskje støtt mange av dem bort. Fariseerne og de skriftlærde knurret seg imellom når de så at Jesus tok imot syndere og spiste sammen med dem. Matt. 9, 10—13 og Luk. 15, 1—2. Jesus hadde jo det samme kjød. Rom. 1, 3. Men de forsto ikke den frelse Jesus kom med, og dermed forsto de ikke den barmhjertighet han hadde. De forsto heller ikke «Jesu død», slik at Jesu liv kunne åpenbares i deres kjød. 2. Kor. 4, 10—11.

Det er ganske alminnelig også blant de troende at sympati og antipati gjør seg gjeldende, men de er heller ikke Guds tjenere, slike som får del i helliggjørelse. Rom. 6, 22.

Mange tok anstøt av Jesus og gikk vekk, også mange av hans disipler som han hadde velsignet med åndelige nådegaver. Joh. 6, 60—63. Det var også mange som gikk vekk fra Paulus. Og det er også mange som går vekk fra menigheten når de hører formaning og igjen formaning. Hebr. 10, 23—25 og 2. Pet. 1, 12—13.

Mange er de som anklager og baktaler andre brødre og søstre, men de er ikke tjenere for Ånd. De tar anstøt av andre i stedet for å formane dem. — De tror ikke at Gud har gitt noen av sine til deg, forat du som rettferdig kan lide for urettferdige for å føre dem til Gud. Slike tanker er fremmede for dem som lever seg selv. De lider heller ikke døden i kjødet for å bli levendegjort i Ånden. Hvor meget de enn får høre om det, får de ikke lys over at det gjelder dem selv. Men Jesus har satt tjenere i menigheten, slike som tåler alt for de utvalgtes skyld. 2. Tim. 2, 10. Ved slike blir Kristi legeme bygget. Ef. 4, 11—16 og 5, 27 skal oppfylles.