Stevnereferat: Påske 1985

Påskestevnet

Vi var samlet ca. 4000 venner til årets påskestevne på Brunstad. Det var et alvorlig og vekkende stevne, et vekkerop til oss alle om ikke å sla oss til ro med en lære og en kunnskap, men at kunnskapen må følges av liv. Et liv i seier over synd. Et liv i helliggjørelse. Et liv til Guds ære.

Her skal gjengis det vesentlige fra flere brødres taler:

Ikke se tilintetgjørelse.

I Ef. 3 leser vi om Kristi hemmelighet, at «hedningene er medarvinger og hører med til legemet.» Hemmeligheten om Kristi legeme er i sannhet stor. Den blir åpenbart kun for disippelsjeler. I Ap. gj. 13, 32—37 leser vi at Jesu jordiske legeme ikke så tilintetgjørelse. Alle som er døpt med en Ånd til å være ett legeme, er lemmer på et legeme som ikke skal se tilintetgjørelse! Det skal noe til å forstå betydningen, rekkevidden, herligheten og storheten av dette.

For å kunne være et lem på dette legeme som ikke skal se tilintetgjørelse, som skal opprykkes ved Jesu gjenkomst, må kjødets åpenbare gjerninger, Gal. 5, 19—21, utryddes. Vrede, fornærmelse, ta anstøt, få imot hverandre, bekymring, utuktighet, baktalelse, hykleri og løgn finnes ikke i dette legeme. Er man ikke tro når det gjelder dette og vandrer for Guds åsyn i det skjulte, er man ikke et lem på Kristi legeme.

Synd er lovbrudd, og lovbrudd både kan og skal opphøre. Fullstendig opphøre. Det er ikke et nederlagsliv som går opprykkelsen imøte. Det er ikke slike fotspor Jesus har etterlatt seg. Hans legeme gjør ikke lovbrudd. Det kan ta en tid i ens liv før en kommer til seier, men spørsmålet er: Arbeider du på din frelse med frykt og beven? Fil. 2, 12. Guds Sønn ble åpenbart for å gjøre ende på djevelens gjerninger, altså på synd. Det er et hat til synd som skal til. Og bare når synd og selvliv hates, ligger den dypere frelse, helliggjørelsen i Kristi legeme åpen for oss.

«Så la oss trede frem med sanndru hjerte.» Hebr. 10, 22. Det er godt å prøve seg her. Er det sant at vi har oppgitt alt? Er det sant at vi hater vrede, fornærmelse og utålmodighet? Kun da er vi i stand til å gripe det håp som venter oss, som et anker som når innenfor forhenget (kjødet). Synd og selvliv kan få en ende! Lovet være Gud!

«Jesus, ham ser vi, fordi han led døden, kronet med herlighet og ære.» Hebr. 2, 9. Menneskene satte en tornekrone på ham, men av Faderen er han kronet med herlighet og ære. Gjør vi synd, setter også vi tornekronen på ham. Ved et liv i troskap kroner også vi ham med herlighet og ære. Og den som seirer, er selv lovet livets krone.

Vi er kalt til en gjennomgripende forvandling fra å være svake til å bli sterke. Peter var til å begynne med svak og feig. Han ble forvandlet og ble fast som en klippe.

«Gid alt Herrens folk var profeter.» Dette var det hjertelige ønske Moses hadde for folket. 4. Mos. 11, 29. Gid alle vennene var profeter! Gid alle kunne være klarsynte og i stand til å «legge linjalen på» og forstå hvilken utvikling det vil ta om man gjør slik eller slik! «Legg linjalen på» unøyaktig tale f. eks. Hvor fører det hen?

Vi må alltid ha det endelige for øye. La oss være profeter i våre hjem, i stand til å oppgløde våre barn. Herrens profeter ble kalt «seere». Amos 7, 12. De ble ofte foraktet, men de var trofaste i å legge linjalen på det ene og det andre og forkynne hvordan det ville gå, både i den ene og den andre retning. Se f. eks. hva egoisme og selviske tanker fører til. Men se også hva kjærlighet og uselviskhet fører til. Det er av stor betydning i denne onde tid å kunne se klart, være en Herrens seer.

Når Jesus i Luk. 17 taler om Noahs og Lots dager, da nevner han ikke den ondskap og usedelighet osv. som rådde i de dager. Nei, han sier at menneskene åt og drakk, giftet seg, kjøpte og solgte, plantet og bygget. Dette er jo noe vi har full frihet til.

Men fordi hjerte og sinn og interesse og lyst befant seg i alle disse helt lovlige ting, vokste det opp av dette en mengde synd og frafall. Derfor sier Paulus: «Jeg har lov til alt, men ikke alt oppbygger». Han var profet og så farene dersom man misbrukte sin frihet.

Midt i friheten er det lover. Og den glede som ikke tåler alvor, er intet verd. Sann glede er nøye knyttet til å arbeide på sin frelse med frykt og beven.

«Han leder meg til hvilens vann.» Sal. 23, 2. Skal det bli sann hvile på alle områder, da må vi ledes. Ledes til hvile. I samfunnet med de andre er det rikelig anledning til å bli ledet til hvile. Underordne seg under hverandre. Være lydige mot hverandre. La seg formane av hverandre elske, tjene, kappes om å hedre hverandre. Alt dette er en del av Guds ledelse til hvilens vann.

I 1. Kor. 9, 1 flg. leser vi om rettferdigheter Paulus hadde. Men han ga ikke rom for noen selvisk tanke. Det dreide seg for ham ikke om hans rettigheter, men om de andres gagn og frelse.

I lignelsen om de ti jomfruer står det om de dårlige: «Til sist kom da også de andre jomfruer.» Er man ikke ivrig og brennende i ånden, blir det nærmest en «livsstil» å «komme til sist.» F. eks. når det gjelder å gi bort noe, ydmyke seg, ja, sogar være sistemann til å komme til møtet.

«. . . i stand til å fatte med alle de hellige.» Ef. 3, 18. Blant Jesu Kristi sanne disipler råder en fattigdom i ånden. Der er ingen plass for særmeninger, egne meninger. Hva en disippel forstår, det forstår han sammen med de andre og ikke uavhengig av dem. Jesus levde i denne åndens fattigdom. Han gjorde intet av seg selv, hans øre ble vekket hver morgen for å høre som disipler hører.

Den dypere og vedvarende rensning. Vandre i lyset. 1. Joh. 1, 7. Det er intet mørke i Gud. Her er det enten eller. Den som har noe i mørket, er ikke i Gud. Likesom man i naturfag inndeler dyreverdenen i familier, kan vi også si at det i den åndelige verden dreier seg om «familier». Det er kjærlighet og hat. «Kjærlighetsfamilien» og hatfamilien». Det skulle ikke være vanskelig å finne ut i hvilken «familie» f. eks. fornærmelse eller baktalelse hører hjemme.

Men også når man vandrer i lyset, er det noe å renses fra. En må ikke oppføre seg som om en var fullendt og har all visdom. Det er når vi vandrer i lyset at Den Hellige Ånd kan veilede oss til all sannhet om oss selv. Når to snakker ut med hverandre og begge har denne ydmyke innstilling, da blir det intet selvforsvar, og tonen er god og kjærlig.

Kristus led en gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss frem til Gud. 1. Pet. 3, 18. Føre oss frem til Gud. Det var hans eneste tanke når han led. Skal vi følge ham på denne vei, må vi ha det samme sinn. Da legger vi ikke noen skyld på andre. Da forsvarer vi ikke oss selv og vårt eget. Nei, da er vi villige til å lide for de urettferdige, for å «føre dem til Gud».

Kol. 2, 2: «. . . og når frem til hele rikdommen av den fullvisse innsikt, til kunnskap om Guds hemmelighet, det er Kristus.» Trenger vi ikke f. eks. større innsikt i kunsten å omgås med hverandre på en god og visdomsfull måte? Skal denne innsikt og visdom tilta, må vi stå i en stadig rensning. Vi skal rense oss til å elske hverandre inderlig av hjertet. 1. Pet. 1, 22.

Inderlig! Her må megen rensning til. Når vi f. eks. føler at vi lider urett, da gjelder det å rense seg, trenge dypere inn i Guds godhet. Hos ham er hele fylden. Jesus overlot alt til ham som dømmer rettferdig.

Av de syv sendebrev i Åp. 2 og 3 forstår vi at det var dårlig stell med de fleste. De var kommet til et stade, hadde fått et godt vidnesbyrd, men så opphørte de å rense seg i en dypere grad. I Sardes-menigheten var det imidlertid en liten flokk, som ikke hadde «smittet sine klær». En liten flokk som forstod å rense seg. La oss ta dem til forbilde. Ordet blir så klart forkynt i menigheten at enhver som vil, kan finne frem! Den som lever for Guds åsyn, kommer til liv i Gud. La oss være fattige i ånden, da blir det alltid renselse.

En «predikant» har mengden for øye. En hyrde har omsorg for den enkelte. En hyrde finner veien til den nødlidende. Og den nødlidende har det heller ikke vanskelig med å finne hyrden, da han ferdes i det lave.

Faste og sikre grenser.

Jesus forkynte himlenes rike. Matt. 4, 17.* Nå kan de hellige bli forenet i ett rike, et rike som har faste og sikre grenser. Der er det trygge grenser mot all innflytelse fra tidsånden. Alt ondt blir holdt utenfor. Det er et rike som ikke rystes. Denne fasthet og urokkelighet preger Kristi sanne menighet på jord. Alt arbeid blant oss må resultere i at vi alle blir rettet inn etter og formet av Gudsrikets trygge lover og bud. Den lærdomsform som formet apostlene, var den lære der korset står i sentrum. Den må også forme oss i dag. Det er Kristi lære og Kristi liv. Kristi liv er en usigelig stor indre herlighet. Dette er vi kalt til. Og selv om dette riket begynner i oss så lite som et sennepsfrø, så skal det vokse seg stort ved tro og troskap.

«Derfor legger jeg selv vinn på alltid å ha en uskadd samvittighet for Gud og mennesker.» Ap. gj. 24, 16. Er ikke dette enkelt og liketil? Det er noe vi alle kan gjøre. Betingelsen for disippelskap er å oppgi alt. Da er man en fullkommen disippel. Jesus ba den rike yngling om å oppgi alt. «. . . så skal du få en skatt i himmelen: kom så og følg meg!» En skatt i himmelen! Hvor vår skatt er, der vil også vårt hjerte være. Med en skatt i himmelen, vil ikke tanker og sinn dreie seg om jordiske skatter, ære og vinning. Tankene vil være der skatten, er.

Mange unge i dag ser med engstelse fremtiden i møte. Vi skal vite at vår fremtid ligger ikke i denne verden, men i Guds rike. Vi får en rik inngang i Guds rike, dersom vi setter alt inn på å tjene ham.

I omgangen med hverandre kan det være ting vi ser noe forskjellig på. Det betyr ikke at vi har «vidt forskjellig syn på saken». Vi ser enkelte ting fra forskjellig side og kan utfylle hverandre og respektere hverandre, ikke sette det ene syn på saken opp mot det andre, men føye det ene til det andre. Ingen kan betrakte seg selv som noen «standard» som andre skal bøye seg for.

Føler man det som et trykk når man er sammen med venner til møter og samvær, da er det æresyken som er årsaken. David spilte på harpe. Saul grep til spydet, fordi han så skjevt til David. 1. Sam. 18. La oss få harpen frem! Gled eder i Herren, lyder formaningen. Grunnen for denne glede ligger i Herren, forankringen i ham, ikke i forholdene rundt oss. «Derover fryder I eder, om enn nu — når så skal være — har sorg . . .»

1. Pet. 1, 6. Gleden kan være tilstede midt i sorgen.

Ved tro.

Hebr. 11. Det var ved tro at det som var umulig for mennesker, skjedde. Vi må ta imot Ordet, ikke som et menneskeord, men som et Guds ord, «som også viser seg virksomt i eder som tror.» 1. Tess. 2, 13.

«For de som er etter kjødet, attrår det som hører kjødet til, men de som er etter Ånden, attrår det som hører Ånden til. For kjødets attrå er død, men Åndens attrå er liv og fred.» Rom. 8, 5—6. En føler kanskje at en er forbigått, blir ikke aktet som en burde. Er det kjødets attrå eller Åndens attrå? Det skulle være lett å svare. Er man urolig for et eller annet, så er det bare «slagget» hos en selv som skjelver. Ja, kjødets attrå er fiendskap mot Gud. Det er alvorlig. — Hvor godt det er å forstå rensningen!

«Menigheten hadde nu fred . . . den oppbyggedes og vandret i Herrens frykt.» Ap. gj. 9, 31. Herrens frykt må til. Hvor sørgelig når f. eks. noen sitter og prater og drøfter både det ene og det andre uten å ha denne Herrens frykt over seg.

I 1. Kor. 3, 12 leser vi om å bygge med gull, sølv og kostelige stener. En tilsynelatende ringe handling kan være gull. Det er mange behov omkring oss. Uselvisk å søke å fylle disse behov er å bygge med edle materialer.

Mange av vennenes barn, ungdom som har stått på avstand, har søkt frelse i den senere tid. Det er en innhøstningens tid. Snart er nådetiden forbi. Måtte stadig flere forstå å benytte nådens tid til frelse!