Legemet som et offer

Legemet som et offer

«For et eldre bud settes ut av kraft, fordi det var svakt og unyttig — loven førte jo ikke noe frem til fullkommenhet — og et bedre håp føres inn, så vi kan nærme oss til Gud.» Hebr. 7, 18—19.

Vi ser at hva den gamle pakt med sine ofringer ble klandret for, var at den ikke førte noe frem til fullkommenhet, «. . . for det er umulig at blod av okser og bukker kan bortta synder.» Det var den nye pakts blod — ofringen i legemet — som kunne bortta synder. Denne pakt var det Jesus kom med.

«Derfor sier han idet han treder inn i verden: Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme laget du for meg, brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til. Da sa jeg: Se, jeg kommer — i bokrullen er det skrevet om meg — for å gjøre, Gud, din vilje.» «Han tar det første bort for å innsette det annet, og ved denne vilje er vi helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme en gang for alle. Og hver prest står daglig og gjør tjeneste og bærer mange ganger frem de samme offer, som dog aldri kan bortta synder.»

Etter kjødet kom Jesus av Davids ætt. Rom. 1, 3. I det kjødet bodde det intet godt. Rom. 7, 18. Loven maktet intet imot begjæret i kjødet, derfor måtte Gud sende sin Sønn i Davids kjød og for syndens skyld og fordømme synden i kjødet. Rom. 8, 3 4. Derved skjedde det en ofring i legemet, som borttok synden, og lovens krav: du skal ikke begjære, ble dermed oppfylt — det som Jesus kom for. Matt. 5, 17.

Dette skjedde i Jesus, «forat lovens krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.» Denne ofringen i hans legeme gjorde ham istand til å gjøre Guds vilje. Derved avskaffet han det første — dyreofrene — som ikke kunne bortta synden — og innsatte det annet — «å gjøre, Gud, din vilje.»

Ved ofringen i Jesu legeme — ikke min vilje, men din vilje — frembragte han den nye pakts blod, og i kraft av en evig pakts blod førte Gud fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, opp fra de døde. Hebr. 10, 19—20 og 13, 20.

Jesus kaller dem som hører hans røst: Mine får. Ved ofringen i sitt eget legeme innvidde han en ny og levende vei for oss gjennom forhenget, det er hans kjød. Der er han vår forløper. Hebr. 6, 19—20. Og vi leste: «Og ved denne vilje er vi helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme.» Da har også vi fremstilt våre legemer som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer — dette er eders åndelige gudstjeneste. Da blir vår eneste interesse å «prøve hva som er Guds vilje, det gode og velbehagelige og fullkomne!»

Jesus kom ikke bare med vannet — syndenes forlatelse, en utenpå-rensning — men med vannet og blodet — dødelse av synden i kjødet, og Ånden er den som vidner, fordi Ånden er sannheten. 1. Joh. 5, 6—12.

Følger vi Jesus på denne nye og levende vei — ofringen i den nye pakt — da kommer vi også i Jesu blod, og har frimodighet til å gå inn i helligdommen. Ved denne nye pakts blod blir vi også Jesu brødre — Guds arvinger. Det er dem som Jesus kommer for å hente i opprykkelsen.

Leser vi Gal. 5, 19—21, ser vi kjødets gjerninger, og Paulus sier: «. . . de som gjør sådant, skal ikke arve Guds rike.» Tenk for en ofring det må skje i disse legemer for at de skal kunne leve i v. 22. Men ingen hører Kristus til uten at han har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer og vandrer i Ånden. Da har han også Åndens vitnesbyrd. V. 24—25 og Rom. 8, 16.

Vi leste: «Og hver prest står daglig og gjør tjeneste og bærer mange ganger frem de samme offer, som dog aldri kan bortta synder.» Slik gjør alle disse såkalte prester i dag også. Det er det første som de gjør i gudstjenesten, å bekjenne sine synder.

Slik er det også med all religiøsitet. De driver en masse misjonsvirksomhet, og ofrer en masse penger og tid og også sitt legeme i hardt arbeid. Men de forstår ingenting av ofringen i legemet, den ofringen som borttar synden, slik at de kan komme til å bli ett som Faderen og Sønnen. Denne utvikling kjenner de ikke, derfor er det avind og splid og partier bak alt dette skinn av gudsfrykt. 2. Tim. 3. 1. Kor. 13.

Gud være takk for evangeliet som gir oss muligheten til vekst og utvikling i Kristi Ånd, til det samme liv og den samme enhet som Faderen og Sønnen har. Joh. 1, 14.

I Kol. 3, 22—24 har vi et godt eksempel på å fremstille sitt legeme «som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer — dette er eders åndelige gudstjeneste.»

Skulle denne tjener — den gang slave — gjøre slik som Paulus formaner til, da måtte det en veldig ofring til i legemet for å bære Åndens frukt — Gud til velbehag. Da ville den slaven være en fulltidsarbeider for Gud, slik mange predikanter roser seg av når de gir opp sitt jordiske yrke for å reise rundt og preke.

Paulus skriver til trellen: «Ble du kalt som trell, da gjør deg ingen sorg av det.» Hvis han skulle ha mindre anledning til å få del i guddommelig natur enn andre, da måtte han jo ha sørget over det. For det er det dyrebareste løfte vi har, og det er det som gjelder i oppstandelsen.

Fordi at det gjelder ofringen i legemet — følge Jesus på den nye og levende vei — er vi alle stilt på samme plan og har de samme muligheter til å «vinne vår Herre Jesu Kristi herlighet» — enten vi er kvinne eller mann, trell eller fri.