Ikke for å vanære dere

Ikke for å vanære eder

«Jeg skriver ikke dette for å vanære eder, men for å påminne eder som mine elskede barn. For om I og har ti tusen læremestre i Kristus, så har I dog ikke mange fedre.» 1. Kor. 4, 11—15.

Apostelen måtte ofte skrive noe djervt til de forskjellige menigheter. Rom. 15, 15. Og da menneskene er vel vant til å bli dadlet, «dukket» og vanæret, så han det gagnlig å minne dem om at det ikke var for å vanære dem at han skrev. En utålmodig skolemester kan nok gjøre narr av sine elever og stille dem på skam, men en far vil ikke handle slik med sine barn. Og Paulus var en slik far. I 2. Kor. 2 blottlegger han mer av sitt faderhjerte og skriver: «For med megen trengsel og angst i hjertet skrev jeg til eder under mange tårer, ikke for å gjøre eder sorg, . . .» Ikke for å vanære. Ikke for å gjøre sorg. Ikke for å stille noen til veggs. Bare for å hjelpe og velsigne.

Herren selv skriver ved Johannes brev til menighetsengelen i Laodikea, som var i en slik forkommen tilstand, og råder ham til å kle seg i hvite klær, forat hans «nakenhets skam ikke skal bli åpenbart.» Åp. 3, 18. Jesus hadde altså ingen interesse av at hans nakenhets skam skulle bli åpenbart for andre. Menighetsengelen fikk kjærlige råd og formaninger og løfte om et velsignet samfunn med Herren, dersom han omvendte seg. Ikke for å vanære. Ikke for å gjøre sorg. Bare hjelpe til liv.

Det er en stygg og ond menneskelig tilbøyelighet å ville bringe andre på skam, triumfere over dem. Ja, denne tilbøyelighet, i større eller også i en liten og «finere» grad, er så vanlig at apostelen Paulus fant det riktig og viktig å nevne for korintierne at det ikke var for å vanære dem at han skrev, selv om han i sine brev måtte peke på flere ting som var til skam for dem. 1. Kor. 6, 5 og 15, 34. «. . . men forat I skulle kjenne den kjærlighet som jeg særlig har til eder», skriver han.