Fremtid og håp

Fremtid og håp

«For jeg vet de tanker jeg tenker om eder, sier Herren, fredstanker og ikke tanker til ulykke, å gi eder fremtid og håp. Og I skal påkalle meg og gå avsted og be til meg, og jeg vil høre på eder, og I skal søke meg, og I skal finne meg når I søker meg av hele eders hjerte.» Jer. 29, 11—13.

Gud har alltid møtt de helhjertede med sine gode tanker. Slik har det vært både i den gamle og nye pakt. Han har gitt dem fremtid og håp. Når Gud uttenker bare gode fredstanker om oss og ikke til ulykke, da har vi all grunn til å glede oss i håpet om en lys og herlig fremtid.

Om man spør mennesker i dag om deres håp for fremtiden, så er den som regel ikke meget lys. De fleste ser inn i et håpløst mørke. Deres erfaringer er at deres mange forskjellige håp er gruslagt etterhvert. I stedet for at håpets glede skulle bære en i striden, så er uro, mismot, angst, fortvilelse og ond mistanke trengt inn og sinnet blir fylt med mørke og alle slags urolige tanker.

«Bare i håp til Gud vær stille, min sjel! for fra ham kommer mitt håp. Han alene er min klippe og min frelse, min borg, jeg skal ikke rokkes.» Sal. 62, 27. Det er bare i Gud at vår urolige sjel kan bli stille. I det håp som kommer fra ham, skal vi ikke bli til skamme. Når han alene er vår klippe, frelse og borg, da er vi urokkelig i vårt håp og vår glede. I den borg er vi godt beskyttet og har fred. Gud garanterer for at fredens mann har en fremtid, Sal. 37, 37, for ikke ett ord av alle de gode ord Herren hadde talt ble til intet, de ble alle oppfylt. Josva 21, 45.

Dersom en ikke er nidkjær på syndere men på Herrens frykt, da sier Gud: «Sannelig, det er en fremtid for deg, og ditt håp skal ikke bli til skamme.» Ordspr. 23, 18.

I Ordspr. 24, 14 står det: «Akt visdommen like så gagnlig for din sjel! Har du funnet den, så er det en fremtid for deg, og ditt håp skal ikke bli til intet.»

«Men håpets Gud fylle eder med all glede og fred i eders tro, så I kan være rike på håp ved den Hellige Ånds kraft!» Rom. 15, 13.

Det er håpets Gud som er vår sanne Far og trøster. Han er innstilt på å gi oss rikelig og ikke bare litt. Han vil fylle oss med all glede og fred. I troen og den Hellige Ånds kraft kan vi åpne oss for denne rike fylde. I vårt håp skal vi ikke bli til skamme. Når Paulus skriver om at vi skal få del i en herlighet som ikke svinner, så sier han: «Ettersom vi da har et sådant håp, går vi frem med stor frimodighet.» Heller ikke i denne vår store frimodighet skal vi bli til skamme.

«For et eldre bud settes ut av kraft, fordi det var svakt og unyttig — Loven førte jo ikke noe frem til fullkommenhet — og et bedre håp føres inn, så vi kan nærme oss til Gud.» Hebr. 7, 18—19.

Det svake og unyttige ved loven som ikke kunne føre noe frem til fullkommenhet, ble avsatt. Nå kan vi i uforgjengelig livs kraft nærme oss Gud i et bedre håp. I dette bedre håp er det mulig som var umulig for loven. Rom. 8, 3.

Nå har vi håp om å få del i de dyreste løfter, og derved få del i guddommelig natur. 2. Pet. 1, 3. Vi skal heller ikke bli til skamme i vårt håp om å bli Guds arvinger og Kristi medarvinger, såfremt vi lider med ham, forat vi også skal herliggjøres med ham. Rom. 8, 17.

Så sant vi blir ved i troen, grunnfestet og faste, og ikke lar oss rokke fra det håp evangeliet gir, så skal Kristus fremstille oss hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn. Kol. 1, 22—23. Bare ved lydighet mot evangeliet kan en slik forvandling skje. Her må vi be om å få hjertets opplyste øyne, så vi kan forstå hvilket håp det er han har kalt oss til, og hvor rik på herlighet hans arv er iblant de hellige. Ef. 1, 18.

I den nye pakt har vi ikke løfte om jordisk rikdom, storhet, ære og makt. Men vi er lovet en indre urokkelig fred og glede under alle livets forhold. Har vi kastet håpets anker inn i selve himmelen, så har vi himmelen i vårt hjerte nå og i all evighet.

Paulus formaner Timoteus at han skal byde de rike i den nuværende verden, at de ikke skal være overmodige eller sette sitt håp til den uvisse rikdom, men til Gud som gir oss rikelig alle ting å nyte, at de skal gjøre godt, være rike på gode gjerninger, gavmilde, godgjørende, så de legger, seg opp en god grunnvoll for den kommende tid, at de kan gripe det sanne liv. 1. Tim. 6, 17—19.

«For pengekjærhet er en rot til alt ondt, av lyst dertil har somme faret vill fra troen og har gjennomstunget seg selv med mange piner.» V. 10.

All jordisk rikdom og ære gir oss bare håp om en uviss fremtid med uro og bekymring. I vårt himmelske kall har vi bare ett håp, og det er i Kristus. Der har vi håp og fremtid i den største og evige herlighet.