Fornedrelses legeme - herlighets legeme

Fornedrelses-legeme — herlighets-legeme

Alle har vi fått et fornedrelses-legeme, men alle får ikke et herlighets-legeme. Dette fornedrelses-legeme brytes ned med årene på grunn av synden som bor i det. Rom. 8, 9—14. «Men dersom hans Ånd som oppvakte Jesus fra de døde, bor i eder, da skal han som oppvakte Kristus fra de døde, også levendegjøre eders dødelige legemer ved sin Ånd, som bor i eder.»

Vi ser her at vi må drives av Guds Ånd for å være Guds barn. Den som lever etter kjødet, har ikke disse løfter. Det er når vi ved Ånden døder legemets gjerninger, at vi har disse løfter.

Jesus hadde også et fornedrelseslegeme. Det måtte skje et verk i ham for at han kunne bli opphav til evig frelse «for alle dem som lyder ham.» Hebr. 5, 7—10 og 7, 28. Han hadde et kjød som synden måtte fordømmes i. Rom. 8, 3 4. Det verk Gud gjorde i hans kjøds dager, gjorde det mulig for oss å oppfylle lovens krav. Det var det umulig for loven å føre oss til, fordi den var maktesløs ved kjødet. Hva er så lovens krav? Det er: «Du skal ikke begjære.» Rom. 7, 7.

Jesus måtte få del i blod og kjød for å gjøre djevelens makt til intet. Han måtte selv fristes for å «komme dem til hjelp som blir fristet.» Hebr. 2, 10—18. Så stor en yppersteprest har vi. Derfor kan vi trede frem for nådens trone med frimodighet og få nåde til hjelp i rette tid, slik at vi kan bli uten synd likesom han var. Hebr. 4, 11, 16. Dermed har vi den mulighet å bli helliggjort av ham, slik at han ikke skammer seg «ved å kalle dem brødre.»

Det er klart at dette verk ikke kunne foregå i Jesus uten lidelse i kjødet. Og det var ved døden over synden i kjødet han «kunne gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen.» Ved å bli ikledd kraft fra det høye kan vi, som Jesus, lide i kjødet og bli ferdig med synden, slik at vi «ikke lenger skal leve etter menneskers lyster, men etter Guds vilje, den tid I ennu skal være i kjødet.» 1. Pet. 4, 1—2. Da kan vi også være Jesu vitner. Ap. gj. 1, 8.

Vi kan stille oss dette spørsmål: Forstår vi den mulighet vi har i dette fornedrelses-legeme til å vinne evig herlighet? Ja, vi forstår det vel stykkevis, men Paulus ba uavlatelig for efeserne at Gud måtte gi deres hjerte opplyste øyne, så de kunne «forstå hvilket håp» det var han hadde kalt dem til, «og hvor rik på herlighet hans arv er iblant de hellige, og hvor overvettes stor hans makt er for oss som tror.» Ef. 1, 17—20.

I dette fornedrelses-legeme har vi vår såtid. Det såes i forgjengelighet, vanære og skrøpelighet, men det oppstår i uforgjengelighet, i herlighet og kraft. «Der såes et naturlig legeme, der oppstår et åndelig legeme.» 1. Kor. 15, 41—58.

Paulus uttrykker sin lengsel i disse ord: «Så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død, om jeg dog kan vinne frem til oppstandelsen fra de døde.» «Men ett gjør jeg: idet jeg glemmer det som er bak, og strekker meg ut etter det som er foran, jager jeg mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus.» Fil. 3.

Han var grepet av Jesu liv og jaget etter den samme fylde, og forkynte at også vi kunne fylles til all Guds fylde. Ef. 3, 19—21. Dette opptok ham helt og holdent. Det var bare den ene ting han hadde for øye. Dermed ble all hans lidelse i dette fornedrelseslegeme kortvarig og lett, og virket for ham en evig fylde av herlighet i overmål på overmål. 2. Kor. 4, 17—18.