Stevnereferat: Påske 1984

Påskestevnet

EVANGELIET

«Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utkåret til å forkynne Guds evangelium, som han forut lovte ved sine profeter i hellige skrifter, om hans Sønn, som etter kjødet er kommet av Davids ætt, som etter hellighets ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn . . .» Rom. 1, 1.

Når man ikke forstår, eller ikke vil forstå, at Jesus Kristus er kommet i «Davids kjød», i det kjød hvor det ikke bor noe godt, for å bane en vei gjennom dette kjød og frigjøre oss fra synden i kjødet, da har man i det hele tatt ikke forstått evangeliet. Ja, det har lykkes Antikrists ånd praktisk talt å utrydde evangeliet fra jorden.

Etter hellighets ånd ble Jesus godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde. Han levde fullkomment ubesmittet av synden i kjødet, og nå er veien åpnet for oss til full seier over synd. Dette kan skje ved å hate synd og selvliv, og dette budskap er et gledens budskap for alle som er trette av fall og nederlag.

Lovens krav var: «Du skal ikke begjære.» Tenk hvilken herlighet, at det som loven ikke maktet å føre oss frem til, det har Gud gjort, idet han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet, forat lovens krav skulle bli oppfylt i oss. Rom. 8, 3—4. Begjæret er det jo som uroer mennesket. Ja, hele verden er i uro på grunn av det.

«Vil noen komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg.» Luk. 9, 23. Det er dette kors Antikristens ånd vil ha bort, og det har lykkes i en uhyggelig grad, når vi tenker på kristenheten verden over. Golgatakorset hvor Jesus sonet for verdens synd, blir riktignok forkynt. Den «hver dag ta sitt kors opp» eller de som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lyster og begiæringer», er en forkynnelse som praktisk talt er utryddet. Den betraktes som «lovisk» av alle dem som ikke forstår evangeliet og dets frigjørelse fra synd og nederlag. Antikristens retning har bortforklart korset og dermed frelsen i Jesus Kristus. Derfor befinner den religiøse verden seg i en forferdelig villfarelse, uten kjennskap til evangeliet. Men for enhver som tror og elsker korset, er ordet om korset en Guds kraft.

Av Fil. 2, 8 ser vi at Mesterens vei var fornedrelsens vei. Han gikk ydmykhetens vei helt til han døde på korset. Årsaken til at man synder, er at man ikke vil ydmyke seg, ikke fornedre seg. Dette er Antikrists vei, han som er kalt «syndens menneske» og som opphøyer seg. Man er så dåraktig at man tror man «mister makten» når man ydmyker seg. Men vi ser hvilken kraft og makt Jesus fikk ved å gå ydmykelsens vei. Anderledes er det med Antikrist. Det kunne se ut til at han riktig triumferte når han opphøyet seg over alt som kalles gud og helligdom, men så blir han med ett tilintetgjort ved Jesu Kristi åpenbarelse. 2. Tess. 2.

Ånden skal veilede oss til hele sannheten, og da gjelder det være lydhør. Man tror kanskje at man har tiltalt sin neste på en god og ydmyk måte. Men ved hjelp av Åndens vidnesbyrd og veiledning vil man nok ofte få kjenne at det likevel var noe hovmod med i spillet, det var ikke ekte kjærlighet. Da gjelder det ved Ånden å døde legemets gjerninger, slik som apostelen Paulus forklarer så tydelig i Rom. 8, 13.

«. . . og underordner eder under hverandre i Kristi frykt.» Ef. 5, 21. I denne underordnelse under hverandre lærer vi ikke å blande oss i andres saker. Vi skal heller ikke blande oss i hverandres måte å frembære budskapet på. Den ene sier det slik, den andre noe annerledes, men når det hele fører til gudsfrykt, så gjelder det å høre på hverandre og lære av hverandre, midt i all forskjellighet. Dette er ydmykhet.

Apostelen Paulus ble det gitt en torn i kjødet, for at han ikke skulle opphøye seg av de høye åpenbarelser han fikk. 2. Kor. 12, 7. Det å opphøye seg var altså ikke en fare som lå svært langt borte fra ham. Hva bør så vi tenke om oss selv?

Åndens frukt — Kristi dyder.

Åndens frukt (Gal. 5, 22), Kristi dyder, vokser frem fra ydmykhetens grunn. Åndens frukt kan kun komme frem fra et åndelig liv. Korintiermenigheten hadde alle Åndens nådegaver, men de forstod ikke å vandre i Ånden. Derfor ble de fattige på Åndens frukt.

Når vi leser om kjærlighet, mildhet, saktmodighet osv., kan det for det menneskelige øre høres ut som om det dreier seg om noe svakt og skrøpelig. Men Kristi dyder er de veldigste krefter noe menneske kan fa del i. Kjærligheten er en veldig makt. Gleden i Herren er vår styrke. Fred er en veldig kraft, som forener jøde og greker, gjør vidt forskjellige brødre og søstre til ett. Den langmodige er sterkere enn en helt. Mildhet er styrke. En mild tunge knuser ben. Og ved godhet kan vi overvinne all ondskap. De saktmodige skal arve jorden.

Paulus forkynte kors og død over all synd, men i betjeningen av den enkelte, for å føre den enkelte frem til det liv han forkynte, var han usigelig mild og langmodig. Han hadde en mors mildhet og omsorg, og deri lå en veldig kraft. Visdommen vinner sjeler, mildhet kan overvinne sterke motstandere.

Josef, vårt herlige forbilde, kunne ha kastet sine brødre, som hadde gjort ham så mye ondt, i fengsel. Men han overvant dem ved sin mildhet. «Trett ikke med hverandre på veien,» formante han dem til.

«Mildt svar stiller harme.» Ordspr. 15, 1. «En saktmodig tunge er et livsens tre.» V. 4. Vi ser her hvilke krefter det er i dydene, dette som menneskene vanligvis ser på som noe svakt og «bløtt». Jesus kunne kvege den trette med sine ord. Es. 50, 4. Ja, la oss kvege våre medmennesker med milde tunger, gode ord. «Vær ømhjertede mot hverandre i broderkjærlighet». Rom. 12, 10. Er dette svakt og veikt? Nei, det er de sterkeste krefter som finns. — «Men en Herrens tjener må ikke striden han må være mild imot alle.» 2. Tim. 2, 24. Det blir lett ordstrid, men med gode, milde ord kan en sette en stopper for denslags galskap. La oss lese i Paulus’ brev til Filemon, hvor mild han var med hensyn til Onesimus, og la oss leve et liv i mildhet.

Vi er kalt til å være lydige mot den lærdomsform vi er overgitt til. Rom. 6, 17. Ethvert hus trenger et reisverk. Enhver kropp er bygd opp på et skjelett. Således trenger et liv også en lære. Livet i Gud henger nøye sammen med Jesu Kristi lære. Derfor er det så viktig at enhver, og ikke minst de unge, interesserer seg for den sunne lære og får tak i lærdommene som fører til gudsfrykt. Svært mange søker ikke den nødvendige ro som skal til for å grunde på Guds ord. Den gode sæd bærer frukt på dyp grunn, der får sæden ro til å vokse. «. . . nu skal sæden være fredet», leser vi i Sak. 8, 12. Sæden, som er Guds ord, tråkkes ned i våre dager. Men i våre hjerter må den være fredet, slik at den får de beste vekstbetingelser. Det som er fredet, er hellig og må ikke forstyrres, og det er det indre liv som hver dag må ha vår fulle oppmerksomhet.

Vi må sørge for at korsets anstøt ikke blir gjort til intet. Gal. 5, 11. Det er korset som dreper synden i kjødet, egenviljen. Det finns i dag så mange vakre sanger, vakre, søte ord uten kors over synd og selvliv. Uten lys over Kristus åpenbart i kjød, uten troens lydighet. Det er underholdning for alle som ikke elsker Kristi kors. Og underholdning trekker alltid oppmerksomheten til «underholderen» og ikke til Kristus og korsets ord. Derfor trenger vi hverken omreisende «sangbrødre» eller «sangkassetter» til underholdning. Vårt kall er å komme dem til hjelp som ved korsets ord søker hel og full frigjørelse fra synd, og ikke tilfredsstille slike som ikke har kjærlighet til Kristi kors.

Guds underfulle lys.

Evangeliet bringer full forløsning fra all synd og trelldom. Den gamle pakts tjeneste ble kalt fordømmelsens tjeneste, dens herlighet var en herlighet som svant. Den nye pakts tjeneste, rettferdighetens tjeneste, blir en herlighet i oss, som aldri svinner. Vår høye og hellige oppgave leser vi om i 1. Pet. 2, 9: «. . . forat I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys.» Kristi dyder er det underfulle lys. Og som underfullt lys skal vi forkynne dem. Kjærlighet og barmhjertighet er et underfullt lys, alle Kristi dyder funkler og skinner i denne mørke verden, og en dag skal dette lys fylle hele jorden med sin herlighet. Jesus Kristus, hjørnestenen, ble forkastet av datidens bygningsmenn, men var utvalgt og kostelig i Guds øyne. Troskap er kostbart og dyrebart i Guds øyne. Måtte Guds underfulle lys alltid stråle ut fra oss, og la oss vandre i hellig frykt.

«. . . den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden.» 1. Pet. 4, 1. Det å «bli ferdig» er det avgjørende. Tenk å bli ferdig med vreden! Ferdig med all unødig interesse for det jordiske, ferdig med uro og bekymring!

Å herske over andre er stikk i strid med alle ydmykhetens lover 1. Pet. 5, 2—4. Der hvor det må styres, må man vokte seg for å styre i tide og utide. Likesom når hesten kjenner veien selv, da kan kjørekaren slakke tøylene, han behøver ikke stramme tøylene og styre i ett kjør. Men når det er fare på ferde, må man være våken og styre unna faren. Således bør man ikke i menneskelig iver fastsette regler og forskrifter for likt og ulikt. Gud er ikke med i den slags styring.

Paulus erkjente at også han skjønte stykkevis. 1. Kor. 13, 9. Det gjelder at vi ikke søker å beholde vårt «stykke» for oss selv, men alt må ofres for det hele. Dermed oppstår et velsignet samfunn, og vi kan som Jesus, glede oss over å få brødre. Hos sine brødre og søstre kan man nok se mange mangelfulle ting, men når vi finner noe å dømme hos oss selv, da kommer vi til å se de andre med helt andre øyne.

«Det som I også har lært og mottatt og hørt og sett hos meg, gjør det og fredens Gud skal være med eder.» Fil. 4, 9. Dette var et veldig vidnesbyrd av Paulus! Lært, mottatt og hørt, men også sett! Hva er det våre medmennesker får se hos oss? Får vi høre at noen har baktalt oss, de har fått et bestemt inntrykk av oss, da skal vi ikke søke å bortforklare det, men heller arbeide på vår frelse, slik at menneskene kan få et annet og mer velsignet inntrykk.

«Gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning.» Manges hjem og anskaffelser vidner om forfengelighet og storaktighet. Dette gir anledning til baktalelse og kritikk. Hvorfor ikke rense seg fra det, så denne anledning til kritikk faller bort?

Legemets forløsning fra synden.

«. . . og fordømte synden i kjødet.» Da ble legemet befridd fra synden i kjødet. Vi leser om Jesus at han i hellig nidkjærhet renset templet i Jerusalem, et bilde på det verk som foregikk i ham selv, der synden ble fordømt i det kjød han hadde tatt på seg for vår skyld, slik at han aldri gjorde synd. Vårt legeme er den Hellige Ånds tempel. Det skal en hellig nidkjærhet til for å få ro i dette tempel, så det kan bli til et bedehus og vi skikkelig kan høre Guds røst.

I Rom. 8, 23 leser vi om «legemets forløsning». Legemet skal forløses fra forgjengelighetens trelldom. Men i første rekke fra synden, ikke bare fra de åpenbare synder, men fra synden i kjødet, som forårsaker alle fristelser og fall.

Apostelen skriver jo om den «annen lov i lemmene», som gjorde at han ikke kunne gjøre det gode så fullkomment som han ønsket. Men han var grepet av Kristus og den utvikling som var gjort mulig ved evangeliet. Fil. 3, 7—11.

Det er ubegrensede muligheter for den som forstår å ydmyke seg. Vi har f. eks. som mennesker en menneskelig rettferdighetssans. Vi synes kanskje i et visst forhold at vi ikke har noen grunn til å ydmyke oss, for vi har jo «rett». Men skal den som har rett, komme den til hjelp som ikke har rett, hva må han da gjøre? Jo, han må ydmyke seg. De eldre kan f. eks. ikke vente at de unge alltid har sans for å ydmyke seg. Men da må jo de eldre forstå å ydmyke seg og ikke avvise de unge eller herske over dem. Dette er jo i særdeleshet viktig for forstandere og alle som bærer ansvar i menigheten. En far må også lære å snakke godt og vennlig til sine barn, så de får kjenne fars nåde og godhet over seg.

I Pred. 9, 13—16 leser vi om en fattig, vis mann, som berget en hel by ved sin visdom. Visdom er bedre enn styrke. Når man er en leder, da har man på sett og vis styrke. Men spørsmålet er om man har visdom. Blir det vanskeligheter i en menighet, da trengs det brødre og søstre med visdom, slike som kan unngå all strid eg uro ved sin visdom og godhet.

«Jeg kan jo ikke ha samfunn med en slik person», sier man kanskje om visse personer, og dermed skjærer man av enhver forbindelse. Dette er ikke visdom. Vi må jo sørge for å få et menneskelig samfunn med dem før vi kan få et åndelig samfunn. «Med menneskebånd dro jeg dem, med kjærlighets rep.» Hos. 11, 4.

Veien er åpen til hele Guds fylde, og Åndens arbeide er å frigjøre legemet fra all synd og ufullkommenhet. Når andre f. eks. oppfatter feil det vi sier eller gjør, er det ofte vår egen feil. Det er noe å dømme hos oss selv. Kanskje vi sa det på en noe «arrogant» måte, som skaper ubehag? Eller kanskje vi foreslår noe på en så bestemt måte at ingen tør si imot?

Mange forundrer seg i livets forhold og spør hvorfor de skal ha det slik eller slik eller komme i slike forhold osv. Er vi ydmyke og sannhetskjærlige, så finner vi at Guds styrelse med oss er fullkommen. Det passer så godt alt sammen, det passer for vår utvikling. De mennesker vi er satt sammen med, de forhold vi står i, den «forbigåelse» vi blir utsatt for, den urimelighet vi møtte, osv. «I elskede! undre eder ikke over den ild som kommer over eder til prøvelse, som om det hendte eder noe underlig.» 1. Pet. 4, 12. Hvorfor undre oss? Prøvelsen er jo bare et skritt videre mot fullkommen hvile i Gud. «Gud har gjort at all ting blir vår frelse», synger vi i en sang.

Vi lever i en kald og hard tid, men i våre hjem og i menigheten må kjærlighet og varme råde. Vi må ikke leve på avstand fra hverandre hverken i hjemmet eller i menigheten. En ektefelle kan f. eks. i den grad leve seg selv at den andre part føler seg helt alene. — «Jeg har rett», tenker man kanskje i samvær med medbrødre og søstre. Ja, men hvor mange blir næret og hjulpet ved det? Jesus var som et brød som kom ned fra himlen. La oss bli som brød for våre medmennesker, så mange kan næres og hjelpes ved vår troskap!

Ovenstående var et utdrag fra forskjellige brødres taler under påskens stevne på Brunstad, hvor nærmere 4 000 venner fra mange land var samlet. Blant de unge var det vekkelse, og budskapet under hele stevnet trakk opp klare linjer mellom menigheten, Kristi legeme på jord, og den religiøse villfarelse, skjøgedommen, der evangeliet om full forløsning fra synd og selvliv er ukjent. Ære være Gud at budskapet lyder så klart.