Dersom vi dømte oss selv

Dersom vi dømte oss selv

«Men dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt, men når vi dømmes, da refses vi av Herren, forat vi ikke skal fordømmes sammen med verden.»

Dette er et budskap som gir oss en herlig mulighet for den kommende tid. Det er et himmelsk kall til oss. Å dømme seg selv er det siste menneskene gjør. De er innstilt på å skylde på andre, anklage og dømme andre. Derfor all den fiendskap og ufred blant menneskene.

De som tar imot dette lys Paulus gir oss her, de kommer inn i den frelse Jesus ber om i Joh. 17: «. . . at de alle må være ett, likesom du, Fader, i meg, og jeg i deg, at også de må være ett i oss, forat verden skal tro at du har utsendt meg.»

Det alminnelige er, når det er uenighet, at begge parter rettferdiggjør seg selv. Og om de ikke kan bortbevise at de har syndet, så gir de den andre skylden for at de syndet, slik Adam gjorde det. De sier med andre ord: jeg «har ikke synd, da dårer vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.» 1. Joh. 1, 8.

Slike mennesker har et ubotferdig hjerte. De er harde og urettferdige. De vil ikke ta dommen over seg, men opphoper seg vrede på vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom åpenbares. Rom. 2, 4—5. Det er den dag Gud skal dømme verden. Hadde de forstått å akte Guds langmodighet for frelse, da hadde de dømt seg selv og latt seg refse av Gud. I stedet for å bli dømt sammen med verden, kunne de ha kommet med i opprykkelsen. 2. Pet. 3, 14—15.

«For det er nå tiden da dommen skal begynne med Guds hus, men begynner det med oss, hva blir da enden for dem som ikke vil tro Guds evangelium? Og blir den rettferdige vanskelig frelst, hvor skal det da bli av den ugudelige og synderen?» 1. Pet. 4, 17—18.

At vi dømmer oss selv, og lar oss rense av Gud er bevis på at vi er rettferdige og tilhører Guds hus, som bygges opp av dem som lar seg frelse. Det er menigheten. 1. Pet. 2, 4—5. Til og med for dem er det vanskelig å bli frelst — det betyr å bli forvandlet. Rom. 8, 28—29. «Hvor skal det da bli av den ugudelige og synderen.» Ja, de opphoper seg vrede på vredens dag. De blir fordømt sammen med verden.

Vi som har det håp å få se ham som han er, vi renser oss selv, likesom han er ren. 1. Joh. 3, 2—3. Vi er ikke opptatt med å rettferdiggjøre oss, men med å finne noe vi kan erkjenne og rense oss fra, slik at vi kan bli bygget opp «til et åndelig hus, et hellig presteskap.» Da er vi med i den utvalgte ætt, «et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, forat I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys.» 1. Pet. 2, 9.