Det er fullbragt

Det er fullbragt

«Det er fullbragt» er noe av det aller viktigste som er sagt her på jorden. Da revnet forhenget i to stykker, og den nye og levende vei var innvidd like frem til Faderens trone. Han var blitt en forløper for sine disipler og gjorde det fullt mulig å følge ham helt frem. Han startet sitt livsløp ved å si: «Se, jeg kommer for å gjøre din vilje.» På korset var all Guds vilje fullbragt. Han tok det første bort som var dyreofringer, og innsatte det andre som var å frembære sitt legeme i lydighet mot all Guds vilje. Hebr. 10, 7—9. All kjødets vilje var nedbrutt, ved at han alltid sa: «. . . for jeg søker ikke min vilje, men hans vilje som har sendt meg.» Joh. 5, 30.

Ved denne ene vilje, Faderens og Sønnens vilje, kan vi bli ett, ja fullkommen til ett. Joh. 17. Ved ordet «Fullbragt» var gjerdets skillemur nedbrutt og jøder og grekere, ja alle nasjoner kunne bli ett i fred og velsignelse «og forlike dem begge i ett legeme med Gud ved korset, idet han på dette drepte fiendskapet.» «Så er I da ikke lenger fremmede og utlendinger, men I er de helliges medborgere og Guds husfolk.» Ef. 2, 14—19.

«Det er fullbragt» var avslutningen for Jesus på korsveien og lidelsesveien men også herlighetsveien her på jorden. Nå sier han: «Følg meg», og Paulus sier: «Følg meg som jeg følger Kristus.»

Når man i den religiøse verden vanligvis taler om det fullbragte verk, så er det bare om soningsdøden på Golgata og ikke også om veien til etterfølgelse. Nå har vi en yppersteprest som kan ha medynk med våre skrøpeligheter, en sådan som er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd. Hebr. 4, 15. Vår frelses høvding ble fullendt gjennom lidelser, og nå fører han mange barn til herlighet på den samme vei. Her skammer han seg ikke for å kalle oss brødre og deler den evige arv med oss. Hebr. 2, 10—11. Rom. 8, 17.