La derfor ikke synden herske

La derfor ikke synden herske

«La derfor ikke synden herske i eders dødelige legeme, så I lyder dets lyster.» Altså er synden der. Vi har et kjød med lyster og begjæringer. 1. Joh. 1, 8. Derfor kan vi komme i allehånde fristelser, og det skal vi akte for bare glede, leser vi i Jak. 1, 2—4. Det er en prøvelse av vår tro, og vi vet at det virker tålmodighet. Dette er et veldig herlig budskap for dem som hater synden. Og videre leser vi: «Derfor, brødre, står vi ikke i gjeld til kjødet, så vi skulle leve etter kjødet, . . . men dersom I døder legemets gjerninger ved Ånden, da skal I leve.» Rom. 8, 12—14.

«Derfor», leser vi. Ja, hvorfor? Jo, denne mulighet og befrielse har Gud brakt oss gjennom Jesus. Det er Guds evangelium. Rom. 1, 1—5. Han sendte sin Sønn i et legeme som vårt, med samme kjød hvori det ikke bor noe godt. Rom. 8, 3—4 og 7, 18 og Hebr. 2, 14—18 og 4, 15—16.

Her leser vi at Gud fordømte synden i kjødet, forat lovens krav skulle oppfylles i oss. Jesus var offeret, «for sin død, den døde han én gang for synden, men sitt liv det lever han for Gud. Således skal også I akte eder som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.»

Her er det ikke tale om Jesu død på Golgata, for da kunne det ikke ha stått videre: «Således skal også I . . .» «Eller vet I ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død?» Dette var en ny død som Gud brakte inn i verden ved sin Sønn. Derved gjorde han djevelens makt til intet. Denne død kalles Jesu død. Den bærer vi med oss i legemet, og den gjør synden i kjødet til intet, forat også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme. 2. Kor. 4, 10—11. Derfor står vi ikke i gjeld til kjødet, og derfor skal vi ikke la synden herske i våre legemer.

Ved Guds miskunn formaner Paulus oss å fremstille våre legemer som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer — dette er vår åndelige gudstjeneste. Rom. 12, 1. Når vårt legeme er gitt Gud som offer, kan han bruke det til sin ære. Mange vil utrette noe for Gud, og de arbeider veldig og ofrer alt de har, men det gagner dem intet, sier Paulus, hvis de ikke har kjærlighet. 1. Kor. 13. Videre spesifiserer han hva kjærligheten er og ikke er. Den søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, utholder alt osv. Derved har djevelen mistet sin makt. Ved døden gjorde Jesus djevelen maktesløs, ved den samme død blir han også maktesløs i våre legemer og omgivelser. «Hvorfra kommer all ufreden, og hvorfra kommer all striden iblant eder? Er det ikke av eders lyster, som fører krig i eders lemmer?» Jak. 4, 1—3. Hva hjelper vel alt arbeid for Gud, og alt hva man ofrer, når man blir bitter og søker sitt eget. Da har jo Satan likefullt makt over våre legemer. De tjener ham. Det er bare Jesu død som kan fri oss — våre legemer fra djevelens makt, slik at Kristus kan bli herliggjort ved våre legemer. Fil. 1, 20—21.

«For vi har ikke kamp mot blod og kjød, men mot makter, mot myndigheter, mot verdens herrer i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrummet.» Ef. 6, 12. De får makt over oss ved synden i kjødet. «La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode!» Ved Jesu død blir legemet frigjort fra synden, slik som Israel frigjorde Kanaans land fra fiendene. Derved kunne de innta landet til arv. Det skjedde ikke ved egen kraft, men ved tro på Gud. De som ikke hadde tro til den kampen, fikk ikke del i arven, men de fikk syndenes forlatelse. Dog måtte de gå ut i ørkenen igjen. Der fikk de kobberslangen å se opp til, når de ble bitt av slangene. De fleste religiøse tror heller ikke i dag på seier over synd, og de har Jesus som kobberslange. 4. Mos. 14, og 21, 8—9. Joh. 3, 14—15. Likesom Israel i mange år hadde kobberslangen som avgud, like til en gudfryktig konge knuste den, så har også en masse religiøse Jesus som en avgud. Vi kjenner jo alle disse krusifiksene på gatehjørner, på veggene og som halssmykker. Når de kysser, beundrer og tilber disse krusifiksene, tror de at de tjener Gud. 2. Kong. 18, 4. De kjenner ikke Jesus som yppersteprest.

«For synden skal ikke herske over eder, I er jo ikke under loven, men under nåden.» Det er ved lydighet mot evangeliet vi oppnår løftene. «For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn.» De er også arvinger. De lider med Kristus og herliggjøres med ham. Fil. 3, 10.

Når Israel elsket det som var forbannet, falt de ut av nåden og led nederlag. Josva 7, 11—12. «Om noen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham.» 1. Joh. 2, 15. Slike religiøse er ikke arvinger. Og de som gjør kjødets gjerninger, er ikke arvinger. Gal. 5, 19—22 og 24. Det er en veldig forskjell på dem som har Jesus som kobberslange, og dem som har ham som yppersteprest. «Frigjort fra synden,» er vi trådt i Guds tjeneste. Da hører legemet Herren til, og alt det vi gjør, er gudstjeneste. Kol. 3, 17.