Antent av Herrens ild

Antent av Herrens ild

«Og om englene sier han: Han som gjør sine engler til vinder og sine tjenere til ildslue.» Hebr. 1, 7.

Jesus sier at hver den som er født av Ånden er lik vinden som blåser dit den vil. Joh. 3, 8.

Om englene var som ildslue så var Jesus det enn mer. Jesus tjente i visdommens Ånd som er mere bevegelig enn all annen bevegelighet. Denne Ånd er en av de syv Guds ildfakler som skal brenne i våre hjerter.

Det trengs mere ild i våre hjerter og mere ild på våre tunger. En liten ild kan sette en stor skog i brann, skriver Jakob. Tungen kan være et ustyrlig onde, full av dødelig gift, sier han. Men når visdommens ild kommer i hjertet og på tungen, så blir den styrt til stor velsignelse og bringer rik frukt for evigheten.

Må vi selv være antent av Herrens ild i denne tid og få den antent i manges hjerter! Brenner ikke kjærlighetens ild til Kristus i våre hjerter, så kan våre fotspor lett komme inn på selvets veier. Da får det leve som skal dø, og det som skal dø, får leve.

Jesus ville gjerne kaste den ild som brant i hans eget hjerte, inn i disippelhjertene, men det lyktes ikke før på pinsefestens dag. Men da ble det vekkelse i Ånd, ild og herlighet. Da vokste det frem en ubrytelig enhet og et herlig broderskap. I hellig nidkjærhet ble alle selvets krav om storhet, makt og ære fortært. Nå kunne de i ydmykhet gå under hverandre for å tjene hverandre, og i denne Ånd kunne menigheten bygges på klippegrunn. Denne menighet er Guds eget byggverk, og han selv legger til menigheten de som lar seg frelse. Her har vi fremtid og håp! Menigheten består sin prøve i ilden.