Stevnereferat: Sommer 1983

Sommerstevnet 1983

Til sommerstevnet på Brunstad i år var innmeldt 4657 venner. Det var venner fra 22 land: Australia, Canada, Danmark, Egypt, England, Finland, Frankrike, Israel, Italia, Jugoslavia, Kamerun, Kuwait, Nederland, Norge, Polen, Sveits, Sverige, Syd-Afrika, Tunis, Tyskland, USA, Østerrike.

I løpet av de åtte vanlige møter og de to ungdomsmøter fikk vi høre en rekke brødre fra forskjellige land og verdensdeler. Alt som ble talt, var i den samme ånd og retning. Alle førte den samme tale, alle var forenet i samme sinn og mening, slik som apostelen Paulus ønsket det for korintiermenigheten. På ungdomsmøtene var det en vekkende ånd, og mange omvendelser og fornyelser fant sted. Her er et utdrag fra stevnet:

Jag etter helliggjørelse.

«Jag etter fred med alle og etter helliggjørelse, for uten helliggjørelse skal ingen se Herren.» Hebr. 12, 14.

Det er et løp i helliggjørelse. I dette løp befinner enhver sann Jesu Kristi disippel seg. Der foregår det en dyp og grundig rensning. Når vi kommer i lidelser og blir fristet, har vi veldige muligheter. Vi skal glede oss over den smeltedigel vi kommer opp i ved livets forskjellige prøvelser (Jak. 1, 1—4). Forstår vi å rense oss og jage etter helliggjørelse, får Satan ingen inngang, ja, hans makt gjøres til intet i våre omgivelser.

En kan være nidkjær for den rette lære, nidkjær for at alt skal gå rett for seg i menigheten, men forstår man ikke den renselsesprosess som foregår i Kristi etterfølgelse, får djevelen inngang og makt. Den som legger skylden på andre, får ingen utvikling i helliggjørelse.

«Rens eders sjeler i lydighet mot sannheten til uskrømtet broderkjærlighet, og elsk hverandre inderlig av hjertet.» 1. Pet. 1, 22. I vår sjel ligger våre sanser og vår egen forståelse av hva som er rett og riktig i forholdene. Vår forståelse av dydene, f. eks. av ydmykhet, strekker ikke til. Man har sin forståelse av ydmykhet og forstår ikke at man i de forskjellige forhold har noe å rense seg fra. «Rens eders sjeler», blir vi formant til. Dydene skal vokse i våre liv, det skal bli en større fylde. Vår forståelse av f. eks. ydmykhet skal utvides, utvikles. Men da må vi få se noe i vårt liv som vi må renses fra.

Den som elsker sannheten, søker aldri å rettferdiggjøre seg eller bortforklare noe, nei, han renser sin sjel i lydighet mot sannheten. Når et dyr føler seg truet, løper det sin vei, eller det inntar en forsvars- eller angrepsstilling. Slik reagerer også mange når de formanes. Hvorfor ikke være så ydmyk at man tier stille og lar den andre fortelle en f. eks. hvordan ens måte å være på og ta det på virker på andre mennesker? Da finner vi noe å renses fra, slik at vårt liv og vår tjeneste blir mer velbehagelig, både for Gud og mennesker.

«Dersom vi lever i Ånden, da la oss og vandre i Ånden!» Gal. 5, 25. Det er bare de som vandrer i Ånden, som blir helliggjort. Disse unndrar seg ikke i prøvens stund. Det er lett å unndra seg, i det skjulte. Ingen kan kontrollere om vi unndrar oss eller om vi setter livet til i det skjulte. Men ethvert tre vil kjennes på sine frukter, som jo er åpenbare.

«Og dette vil vi gjøre, om Gud gir lov til det.» Hebr. 6, 3. Hva kan være en hindring for å få nåde til å gå frem i helliggjørelse? Alt hovmod stenger oss ute. F. eks. ringeakt. Dersom man huser noe ringeakt overfor noen bror eller søster eller noe medmenneske, er det umulig å få vekst i helliggjørelse. Og Gud vil holde tilbake de sanne skatter, dersom vi ikke er tro i den urettferdige mammon, f. eks. i pengesaker. Luk. 16, 11.

Den nye pakts lovbok.

I 2. Kong. 22. og 23. kapitel leser vi om hvilken revolusjon det utløste hos folket da de fant lovboken i Herrens hus. Datidens gudsdyrkelse var drevet langt vekk fra det som var forordnet i lovboken.

Forfedrene hadde vært ulydige og lovboken ble glemt. Da lovboken igjen ble funnet, gikk kong Josias radikalt til verks. Han utryddet avgudsdyrkelsen og avgudsprestene, og da dette var gjort, kunne de holde påske.

Også den nye pakts lover og bud er skjult for de fleste. Det vanlige er at prester og predikanter hverken kjenner dem eller forkynner dem. Jesu befaling om å lære Kristi disipler å holde alt det han har gitt befaling om, blir ikke tatt alvorlig. Fra Bergprekenens ånd og innhold har man drevet langt bort. Derfor må vi se det som et hellig kall og en hellig oppgave i denne tid å lyde apostelen Paulus’ formaning til Timoteus om å «holde budet rent og ulastelig inntil vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse.» 1. Tim. 6, 14. Den vanlige religiøsitet må betegnes som skjøgedom, og menigheten må holde seg ren fra slikt. La oss stå fast i det vi har hørt fra begynnelsen. 1. Joh. 2, 24.

Vi kan lære mye av beretningen i 2. Mos. 32, 15 flg., der Moses og Josva samtaler om den støy de hørte i Israels leir. Josva mente det var krigsrop. Men Moses hadde oppøvde sanser til å høre forskjell. Hadde det vært seiersrop eller skrik over mannefall, da hadde det jo vært noe innhold i det. Men nå var det bare sang, tom, innholdsløs sang. Slik er det også i dag mange sanger, som nok er fulle av vakre ord, men som hverken fremmer gudsfrykten eller alvoret. Her må vi, og især de unge, lære å høre forskjell, så ingen blir forført. La oss synge om korsets kraft, om håp, seier, gudsfrykt og ikke la oss dysse i søvn av «søt tale og fagre ord.» Rom. 16, 18.

I Salme 139, 20 leser vi om mennesker som nevner Herrens navn til å fremme onde råd. Slik kan man også f. eks. si at «Gud har vist meg, Gud har åpenbart meg . . .», bare for å få frem sin egen vilje eller sine egne meninger. Dette er en sann vederstyggelighet og må være langt borte fra oss.

La oss ta det nøye med alt som står i «lovboken», den nye pakts herlige lover og bud. Foreldre har et veldig ansvar. Mange barns tro er blitt brutt ned eller har fått en knekk, fordi barna hos far og mor ikke har sett det liv som de kanskje vidnet så vakkert om på møtet. De store seire i Guds rike vinnes i de små bagateller. Og det nytter ikke bare å juble i pinsens kraft, en må være tro i sin personlige påske.

Da Jesus kom herned, var det mange som håpet at han skulle forløse Israel, nemlig fra romerne. Dette er en misforståelse som går igjen like til i dag. Man håper at man skal bli forløst fra vanskelige forhold og vanskelige mennesker. Men Jesu sanne disipler forstår å la Kristus forløse dem fra synd og selvliv, fra alle krav og alt hovmod.

Menneskene har mange problemer. La oss leve slik at både vårt liv og vår tale er et svar på alle deres problemer og vanskeligheter.

Avsted, avsted!

Es. 52, 7—12. «Avsted, avsted! Dra ut derfra!» (fra Babel.) Det må stå klart for oss hva vi drar bort ifra og hva vi drar til. Fra alt som har med synd og urenhet å gjøre må vi dra avsted og inn i alt som har med Gud å gjøre. «Rens eder, I som bærer Herrens kar!» Vi kan ikke «bære Herrens kar» som urene personer. Etterhvert som vi tjener, blir det en stadig dypere renselse. Det vi før ikke så, får vi etterhvert lys over, og så gjelder det å rense seg.

«For I skal ikke dra ut i hast,» ikke vente med å berede oss for Jesu komme. En opplever f. eks. at profetier oppfylles ved begivenheter i landet Israel, og så våkner en opp til alvor. Men så blir det rolig en tid omkring Israel, og så sløvner man til igjen. Slik har ikke Kristi brud det. Hun gjør seg rede, hva som enn skjer i Israel og i verden. Hun forenes med Kristus i kjærlighet, godhet, ja, i alle Kristi dyder. I 2. Tim. 2, 20—21 leser vi bl. a. om rene kar, kar til ære, helliget, nyttig for husbonden, rede til all god gjerning. La oss være slike kar, fulle av godhet, saktmodighet og trøst, slike som Gud kan bruke til all god gjerning. La oss vise all iver i denne tjeneste. En gudfryktig mann spurte en gang en meget ivrig broder om han mente han kunne bli enda ivrigere. «Ja!» var svaret. «Ja, så bli det, broder!» var formaningen han fikk.

Jag etter fred med alle! Dette gjelder jo også i våre hjem. At f. eks. vi som foreldre ikke gjennomfører ting bare fordi vi er de sterkere, men at vi blir helliggjort, slik at det er Kristi dyder som «får tingene på plass».

Selverkjennelse i dypeste grad går forut for helliggjørelse. Da blir det også barmhjertighet i dypeste grad, godhet i dypeste grad osv. Så langt selverkjennelsen rekker, så langt blir en forvandlet.

«Jeg har lyst til Guds lov etter mitt innvortes menneske.» Rom. 7, 22. Lyst er et sterkt ord. Men det er en slik lyst til den nye pakts lover og bud som kan overvinne lyster og begjæringer i kjødet og den annen lov i lemmene. Her står altså lyst mot lyst. Lysten i det innvortes menneske mot lysten i kjødet. Men hva skal man si dersom lysten i det innvortes menneske slett ikke er noen lyst?

«For vår trengsel, som er kortvarig og lett, . . . .» 2. Kor. 4, 17. Her kan vi sette prøve på oss selv. Finner vi at vår trengsel virkelig er kortvarig og lett? Finner vi den tung og vanskelig, da mangler vi lys, sant, guddommelig lys.

I Josva 10 beskrives en krig. «Men selv må I ikke stanse, forfølg eders fiender og hugg ned deres baktropp, la dem ikke komme inn i sine byer! For Herren eders Gud har gitt dem i eders hånd.» V. 19. Dette er et godt bilde på troens kamp imot synden. «La dem ikke komme inn i sine byer.» Urene tanker, som melder seg, mistanke som vil stige opp, kritikk og dømmesyke. La dem ikke få lov å «vende tilbake til sin bolig,» la dem ikke få rom i vårt sinn.

«I dag, om I hører hans røst, da forherd ikke eders hjerter.» Hebr. 3, 7—8. En skulle kanskje tro at når man hører Herrens røst, da var det bare jubel og glede. Men Guds ord sier oss sannheten om oss selv, derfor trenger vi formaningen om ikke å forherde vårt hjerte når Herren taler. Guds ord kan jo også komme til oss gjennom brødre og søstre. La oss da vokte oss for alle grader av forherdelse.

Likedannes med Sønnen! Det er vårt kall. Tenk når Kristi bilde kommer frem i oss, når andre kan se de samme trekk og egenskaper hos oss som hos Sønnen. I en kjær broders begravelse sa en av barna: Når jeg leser i Guds ord, finner jeg at det jeg leser, minner om far, det stemmer med fars liv!

Holde ilden ved like.

Menigheten er et Guds under, der vi blir til ett likesom Faderen og Sønnen er ett. Her er ikke greker og jøde osv., men Kristus er alt og i alle. Kol. 3, 11. Da gjelder det at ingen av oss bruker seg selv som mønster for hvordan de andre skal være, at ikke den ene søker å rette på den andre etter sitt eget mønster, men at vi alle omskapes etter Kristi bilde.

«Barn er en Herrens gave, livsfrukt er en lønn.» Sal. 127. Denne forståelse og denne troskap må opprettholdes iblant oss. Mødrene har en hellig oppgave. De arbeider ikke forgjeves, men bygger menigheten ved sin troskap. Denne troskapens ild må holdes ved like i menigheten.

Vi må selv være antent med ild fra himmelen om vi skal være istand til også å tenne andre i brann. Gud kan bruke slike som har ild i sitt hjerte og ild på sin tunge. Ilden brenner opp all tom tale og unyttige ord, ja, den brenner opp lange, tørre taler og gir ord som oppbygger.

Våre forløperes nidkjærhet må fortsatt brenne som en lue iblant oss. Denne ild redder oss og våre barns liv. Må ingen sportsånd eller lettferdighet eller verdslig musikk eller verdslig litteratur få komme inn og ødelegge vår ungdom. Kfr. 5. Mos. 6, 4 flg.

Vi kan ikke komme til ilden uten å kjenne smerte. I denne smerte vil følelsene gjerne ha sitt ord med i laget. Men midt i smerten, midt i prøvelsen, lyder formaningen: gled eder i Herren! Skal vi kunne gjøre det, må Herren være basis for vår glede. Vårt følelsesliv utgjør ingen solid grunn for vår glede. «Han gjorde mine trin faste.» Sal. 40. Da blir vi faste i godhet, faste i barmhjertighet osv., likegyldig hva våre følelser sier.

I 2. Tess. 2, 7 leser vi om «den som nu holder igjen.» Lovet være Gud for enhver som har makt i sin ånd til å holde igjen! En ildmur av troskap er nødvendig for å seire over all lovløsheten i tiden, den lovløshet som også forsøker å trenge inn i menigheten.

Ilden må også få fortære den urolige travelhet, som gjør at vi ikke kan høre Guds røst i forholdene. Når vi kommer ut av travelheten, har vi tid å høre på Gud og også tid til å høre på mennesker.

I 5. Mos. 28, 47 leser vi om å tjene Herren med glede og av hjertens lyst. Man har ofte en totalt forkjært oppfatning av glede. Det er som om man ikke kan forbinde glede med alvor og gudsfrykt. Møter og åndelige samtaler representerer da det «andaktsfulle» i livet, mens sang og spill og lek forbindes med glede. Nei, la oss tjene Herren med glede. Vi som er foreldre, må vekke barnas lyst til korsets evangelium. La oss ikke være i noen trelldomsånd, slik at vi gir den kommende slekt et forkjært bilde av hva sann glede er. La oss i våre hjem fryde oss over Guds ord, over venners fremgang og menighetens trivsel. Gleden i verden er egoistisk og meget sårbar. Gleden i Gud er usårbar.

Foreldres ansvar er stort. En arbeider kanskje med å bryte ned opposisjon og motstand hos barna. Men kanskje det heller er noe i fars eller mors hjerte som ennu ikke er brudt.

Skal våre møter og samvær bli til evig gagn og nytte, må vi holde våre hjerter rene, slik at vi kan få oppbyggelse av alle og enhver. Ikke sitte med en hel verden der inne i sitt tankeliv, urolige tanker om personer og forhold, slik at mottageligheten og oppbyggelsen hindres.

1. Pet. 4, 11. Her står det om å tjene som av den kraft Gud gir, forat Gud må æres i alle ting ved Jesus Kristus. Slik må vi tjene i menigheten. Gud skal æres ved vår tjeneste. Da blir det fred ved vår tjeneste og ikke strid og uro i dens kjølvann. Dette gjelder også i familien. En far føler kanskje på sin myndighet som far, men får han ikke det forhold til barna som han skulle ha, blir det ikke noe samfunn. En må vinne seg den kraft og tillit som skal til for å formane, både i hjem og menighet. Da blir det fred og velsignelse og samfunn. Gud gi oss stor nåde til dette!