Hvem er du Herre?

Hvem er du, Herre?

«Men på reisen skjedde det at han kom nær til Damaskus, og med ett strålte et lys fra himmelen om ham, og han falt til jorden og hørte en røst som sa til ham: «Saul! Saul! hvorfor forfølger du meg?» Han sa: «Hvem er du, Herre?» Og han svarte: «Jeg er Jesus, han som du forfølger.»

Trangen etter å lære Jesus å kjenne lå i Paulus like fra begynnelsen. Mon ikke også vi kunne være mere opptatt av dette: «Hvem er du, Herre?» De fleste er mest opptatt av det som skjedde ved ham — forløsningen, syndenes forlatelse ved hans blod, — en de kan se opp til og leve, likesom jødene så opp til kobberslangen i ørkenen.

David sier: «Jeg har deg hjertelig kjær, min styrke!» Salme 18, 1. Og han fortsetter: «Herren er min Klippe og min festning og min frelser.»

David lærte ham å kjenne som en trofast Gud som frelste ham fra hans fiender, og han var ham hjertelig kjær. Denne inderlige trang etter å få kjennskap til Gud har ligget i alle de hellige helt fra begynnelsen.

Enok vandret med Gud og Gud tok ham til seg.

Vi lever alle et skjult liv som Jesus ønsker å leve sammen med oss. Men de fleste lever et skjult liv sammen med synden i kjødet, og Jesus må gå bedrøvet bort.

«Tvett ondskapen av ditt hjerte, Jerusalem, så du kan bli frelst! Hvor lenge skal dine syndige tanker bo i ditt indre?» Jer. 4, 14.

I en slik tilstand er man urolig, og en har ikke håp for evigheten.

Ved Damaskus tentes det en kjærlighetens ild i Paulus’ hjerte.

«Det som var meg en vinning, har jeg for Kristi skyld aktet for tap.» Ja, sier han, «jeg akter og i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Jesus Kristus, min Herre, er så meget mere verd.» Fil. 3, 7, 8.

Ved kunnskapen om Kristus Jesus fant han det som var meget mere verd. Så det han hadde som fariseer, opplært ved Gamaliels føtter, eller som romersk borger, ble intet verd.

Kunnskapen om Jesus åpnet veien inn til Guds herlighet for ham. Det himmelske lys bandt hans sinn, så verden ble skarn.

Kunnskapen om Jesus kom inn i Paulus i en slik grad, så Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn strålte frem fra ham.

Han ble så full av glede, begeistring og takknemlighet at det kunne ikke skjules. Han skuet inn i Jesu kamp, hans lidelse og seier, og i hvorledes han ble bønnhørt på grunn av sin gudsfrykt. Jo mer han lærte ham å kjenne, dess mer ble han grepet av hans person. Den troskap og lydighet han viste like inntil korsets død, ble veldig stor for Paulus.

«Og han er et billede av Gud, den usynlige, den førstefødte fremfor en hver skapning, for i ham er alle ting skapt, de i himlene og de på jorden, de synlige og de usynlige, enten det så er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter, alt er skapt ved ham og til ham.» Kol. 1, 16.

«Og han er hodet for legemet, som er menigheten, han som er opphavet, den førstefødte av de døde, forat han i alle deler skulle være den ypperste.» Her gir Paulus oss et innblikk i hvem han er, og det blir veldig håpefullt at det er en slik opphøyet og herlig person som er opphavet og er blitt vårt hode. Da kan vi også ha tro for at han er mektig å fremstille oss hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn.

I denne opphøyede stilling vil han da også lære oss å kjenne, og det er det største. Gal. 4, 9.