Vår vandring

Vår vandring

Alle mennesker er på vandring mot evigheten, og tiden er vårt liv. Det spørs hva vi har som mål for vår kortvarige og verdifulle livsvandring. De fleste velger den brede vei, som er kjødets og lystenes vei, og utgangen på den vei er døden. Rom. 6, 23.

Den smale vei fører til frigjørelse fra synden, har frukt til helliggjørelse og utgang evig liv. V. 22.

For å nå vårt herlige mål, må vi få den Hellige Ånd som er sterkere enn alle de onde tilbøyeligheter som bor i vårt kjød. «Men jeg sier: Vandre i Ånden, så skal I ikke fullbyrde kjødets begjæring.» Gal. 5, 16. Det var umulig i den gamle pakt, men nå er det mulig. Rom. 8, 3.

Nå er det mulig å vandre i seier og glede i apostlenes og Jesu fotspor. Det er den eneste vei som er trygg og sikker og som fører til alle løfters arverett. Her har Jesus gått foran og lovet løftets arvinger ved ed at de kan ha en sterk trøst til å gripe det håp de venter på. De skal ikke bli skuffet. Hebr. 6, 17—20.

Gud har alltid styrket og velsignet dem som i tro og tillit har latt seg lede på vandringen, og i trofasthet har han innfridd sine løfter til dem. Gud velsignet Kaleb både med styrke og livslengde, fordi han trolig holdt seg til Herren sin Gud under vandringen gjennom ørkenen og innover i landet. Han fikk lønn og arv for hvert fottrinn der han vandret fremover i troens Ånd. Han fikk Hebron til arv ifølge det løfte Herren hadde gitt ham ved Moses.

«Den dag svor Moses og sa: sannelig, det land som din fot trådte på, skal være din og dine barns arv til evig tid, fordi du trolig holdt deg til Herren min Gud. Og nu ser du at Herren har gjort med meg som han sa, og latt meg leve i fem og firti år fra den tid Herren talte disse ord til Moses — all den tid Israel vandret i ørkenen, og i dag er jeg fem og åtti år gammel. Jeg er ennu like sterk som jeg var den dag Moses sendte meg ut, min styrke er den samme nu som den var dengang, både i strid og til å gå ut og inn.» Josva 14, 7—11. Han var like sterk til å gå imot store og faste byer med festningsverker.

Alt dette er skrevet oss til forbillede, og Kaleb er et strålende forbillede for oss i tro og seier. Ingen fiender, samme hvor store og sterke de var, kunne skremme ham. Han hadde Guds løfte for hvert fottrinn, og da var det bare å gå fra seier til seier.

«Men min tjener Kaleb — fordi det var en annen ånd i ham, og han trolig fulgte meg, så vil jeg føre ham inn i det land han har vært i, og hans ætt skal eie det.» 4. Mos. 14, 24.

Gud gav oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd. 2. Tim. 1, 7. Denne ånd må være drivkraften i vår vandring, der vi følger Kristus og de hellige. «At I kan vandre verdig for Herren til velbehag i alt, så I bærer frukt og vokser i all god gjerning ved kunnskapen om Gud.» Kol. 1, 10.

Vårt kall er høyhellig og stort, og vi skal vandre vårt kall verdig. Ef. 4, 1. Vi skal vandre varlig. Ef. 5, 15. Som vi mottok Kristus som Herre, så skal vi også vandre i ham. Kol. 2, 6. Det er bare når vi vandrer i lyset likesom Kristus er i lyset, at vi kan ha samfunn med hverandre. 1. Joh. 1, 7.

Paulus skriver i Fil. 3, 18: «For mange vandrer, som jeg ofte har sagt eder og nu endog med tårer sier er fiender av Kristi kors.» Med tårer måtte Paulus si dette. Det er ikke mange fiender av korstreet på Golgata hvor Jesus døde som soning, for våre synder. Men motstand reiser seg mot det daglige kors vi må ta opp for å følge Jesus. Det er korset over jeg, meg og mitt som er i strid med Kristi liv og vesen. Vandrer vi uten dette kors, så kommer alt det onde i vårt kjød frem, og det blir skilsmisser, uro og allslags elendighet.

«Og han sa til alle: Vil noen komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg.» Luk. 9, 23. Får dette kors daglig virke en død over det onde selvet, da blir det godt i hjertet, godt i hjemmet og godt i menigheten. Det blir som det står i Ap. gj. 9, 31: «Menigheten hadde nu fred over hele Judea og Galilea og Samaria, den oppbyggedes og vandret i Herrens frykt, og vokste ved den Hellige Ånds hjelp.»

«Bli derfor Guds etterfølgere som hans elskede barn, og vandre i kjærlighet, likesom Kristus elsket eder og gav seg selv for oss som en gave og et offer, Gud til en velbehagelig duft.» Ef. 5, 1—2. Når det står slik, så er det mulig, og da blir livet rikt og interessant.

Korsveien går gjennom lidelser og trengsler, men som ikke er å akte mot den herlighet som skal åpenbares på oss. Rom. 8, 18. «Når de vandrer gjennom tåredalen, gjør de den til en kildevang og høstregnet dekker den med velsignelse. De går frem fra kraft til kraft, de treder frem for Gud på Sion.» Sal. 84, 7—8.

Snart vil Kristus samle sine etterfølgere og dele sin evige arv og herlighet med dem. Denne herlige skare utgjør den nye stad Jerusalem. «Og folkeslagene skal vandre i dens lys, og kongene på jorden bærer sin herlighet inn i den». Åp. 21, 24.