Judas brev

Judas brev

Han skriver til de kalte, som er elsket i Gud Fader og bevart for Jesus Kristus. — Dette lyder jo som om det var en herlig forsamling. Leser vi brevet, ser vi at det var mye villfarelse og synd der også, og han så seg nødt til å skrive til dem og formane dem til å stride for den tro som én gang er overgitt til de hellige.

Grunnen for det var at noen hadde sneket seg inn: «ugudelige som forvender vår Guds nåde til skamløshet.» — Den tro som var overgitt til de hellige, var at de skulle få seier over sin motstander, djevelen. De skulle ikke få denne seier uten videre — nei, det var de som ropte til Gud dag og natt. Det var troen på seier som gjorde at de kjempet slik. Det er utvalgte mennesker som for enhver pris vil bli frigjort fra synden, som kjemper slik. Skulle da ikke Gud hjelpe disse til sin rett? Jesus svarer: «Han skal skynde seg å hjelpe dem til deres rett. Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?» Luk. 18, 2—8.

Når vi leser videre i brevet, ser vi hvorledes disse ugudelige uten blygsel foret seg selv når de holdt gilde med de andre. De var skamflekker ved deres kjærlighetsmåltider. Det er merkelig at de ikke ble støtt ut av menigheten. De talte selvfølgelig så herlig om nåden i Jesus Kristus, som skjuler en mangfoldighet av synder, og da var det vel ingen som torde la lyset skinne. 1. Pet. 4, 8. Og var det noen som satte lyset på deres ugudelige liv, ropte de at Jesus lærte at vi skulle ikke dømme, osv. De forfalsket nåden til bare å dekke synden, og så kom mange av dem ut av den nåden som «opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster og leve tuktig og rettferdig og gudfryktig i den nuværende verden.» Tit. 2, 11—13.

Denne forfalskning kjente også Paulus til. Mange var kommet så langt i forfalskningen at de trodde de skulle holde ved i synden for at nåden skulle bli enda større. Rom. 6, 1—3 og 14—17. De kjente ikke nåden som var så mye større og sterkere enn synden, at den frigjorde oss fra synden og hersket ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre. Rom. 5, 20—21.

Leser vi videre i Judas brev, ser vi at apostlene hadde forutsagt denne villfarelse, nemlig å forfalske nåden. I dag er mørket så stort at du behøver ikke snike deg inn for å forkynne denne falske nåden. Jo bedre du kan tale om nåden og blodet som dekker all vår synd, slik at Gud ser oss fullkomne, jo mere jubler forsamlingen. Taler du om nåden som opptukter oss og frigjør fra synden, og blodet som renser oss fra all urettferdighet, da roper de: Døm ikke! Han har gjort alt, og vi skal ingen ting gjøre!!! Derfor ødelegger synden Åndens enhet og samfunnet blant de troende, og de oppdeles i mange partier.

La oss derimot lyde formaningen: «Men I, elskede, oppbygg eder på eders hellige tro, bed i den Hellige Ånd, og hold eder således i Guds kjærlighet, mens I venter på vår Herre Jesu Kristi miskunn til evig liv!» V. 20—21. Da kan vi også gjøre den gjerning vi leser om i v. 22—23. Og videre leser vi hva han kan gjøre som skal skynde seg å hjelpe dem til deres rett som roper til ham natt og dag.