Stevnereferat: Påske 1983

Påskestevnet

Det fullbragte verk.

«Da nu Jesus hadde fått eddiken, sa han: Det er fullbragt. Og han bøyde sitt hode og oppga sin ånd.» Joh. 19, 30.

«Det er fullbragt!» Hvilke mektige ord! Verket var fullendt, veien var banet, adgangen åpen til guddommelig natur, og nå lyder det: Følg meg! Lykkelig enhver som får øynene opplatt for denne banede vei til hele guddommens fylde.

Jesus bøyde sitt hode og oppga sin ånd. Han bøyde sitt hode. Hvor betegnende! Slik gjorde han hele sitt liv her på jorden. Han bøyde sitt hode i ydmykhet, ærbødighet og lydighet mot Faderen. Han bøyde sitt hode i takknemlighet. «Se, din konge kommer til deg, rettferdig er han og full av frelse, fattig og ridende på et asen, på aseninnens unge fole.» Sak. 9, 9. Slik var Jesu kongeverdighet. Han beseiret hovmodet. Han kom ikke høyt til hest, men ridende på det fattigste av det fattige. Det behaget Herren å knuse ham. En knust mann er uovervinnelig. Jesus knuste djevelens makt, hovmodet ble beseiret. På korset viste han seg som seierherre. Og det er ved å leve korsfestet med ham at også vi kan vinne seier. Til dette må vi oppgløde og formane hverandre, slik at også vi bøyer vårt hode gjennom livet og seirer over hovmodet, over all selvhevdelse og æresyke.

Når vi nå har en så stor yppersteprest (Kristus), «så la oss holde fast ved bekjennelsen.» Hebr. 4, 14. Det er stort å bekjenne Jesus som det sonoffer som ble gitt for verdens synd. Men Jesus er også yppersteprest og forløper for oss. La oss holde fast ved denne bekjennelse. I etterfølgelsen av ham er vi kalt til å lære hans vilje å kjenne: det gode, velbehagelige og fullkomne. Det er skjebnesvangert om vi i forholdene ikke kjenner hva som er Guds vilje. Det eneste som kan tilfredsstille oss når vi er blitt fornyet i vårt sinn, er at vi får kjennskap til Guds gode og velbehagelige vilje. Rom. 12, 2. Tenk at vi ved evangeliet har den mulighet at vi til enhver tid kan finnes i Guds vilje, være der han vil vi skal være, til den tid som er velbehagelig for ham og utføre det han vil vi skal utføre. Dette er svært viktig bl. a. med tanke på hjemmet og barna. Når Gud f. eks. vil ha oss hjemme hos ektefelle og barn, er det bare dårskap og forfengelighet å ville søke å utrette «store ting» annetsteds.

En lærer er ikke stor bare på grunn av sin store kunnskap. Men kan han bringe sine elever frem til det han har av kunnskap og erfaring, da er han stor. — Hvor stor vår himmelske yppersteprest er! Han kan hjelpe oss frem til det liv som er i ham selv.

Blande seg i andres saker.

«. . . han ved hvis sår I er legt.» 1. Pet. 2, 24. Legedommen består i å bli frigjort fra synden. Det finnes ingen sann legedom uten frigjørelse fra synd. Mange blir helbredet, ofte ved forbønn, men kommer ikke synden bort, er man ikke legt.

I en venneflokk kan det ofte være svære lidelser. Ikke kroppens lidelser, men en masse lidelser som ganske enkelt kommer av at man blander seg i andres saker.

Den tukt som kommer over oss, er egentlig en trøst. Hebr. 12, 11. Den beviser at Gud arbeider med oss. La oss være så ydmyke at vi forstår dette når vi er i de forskjellige forhold. Bileam var hård og upåvirket da eselet talte til ham. Først da engelen stod der med draget sverd, ydmyket han seg. — Kommer vi i forhold hvor vi kjenner at det blir vanskelig for oss, så er det bare tukten som kommer over oss. Da gjelder det ikke å vike tilbake fra Guds nåde (tukten), for gjør vi det, vokser det opp en bitter rot. Hebr. 12, 15. Den som er blitt bitter, er blitt bitter fordi han har veket tilbake fra Guds nåde. En slik bitter rot kan volde mén og stor skade. Nemlig hos andre, som hører på og blir besmittet av den som er bitter. Slike blander seg i andres saker, tar parti, og det oppstår en mengde lidelser.

Her må det renselse til. Men hvem skal rense seg? Er det de andre som skal rense seg, slik at forholdet blir lettere og behageligere for oss? — Det er vi selv som skal rense oss fra den uroen som oppstår ved å være så opptatt med de andre. Vrede og hissighet f. eks. kommer bare av at en er opptatt med andre og blander seg i deres saker. Hvis vi legger skylden på andre i forholdene, hvordan kan da Kristi død virke i oss og vi bli delaktig i guddommelig natur? Vi må jo føres opp i situasjoner hvor vi får se oss selv og får anledning til å likedannes med Kristus.

Her trengs forbilleder. Slike som gjør slik som vi leser i Jak. 3, 13: «Han vise ved god ferd sine gjerninger i visdoms saktmodighet!» En slik en forstår hva det dreier seg om og blander seg ikke i andres saker. Slike får sine «tekster» for Guds åsyn i helligdommen, mens de andre taler ut fra det deres øyne ser og deres ører hører. Har man f. eks. hørt at noen har sagt noe om en, står en kanskje straks opp i forsamlingen og taler om baktalelse. Slike er ikke Guds medarbeidere. Vet vi om at noen har imot oss, må vi jo heller ydmyke oss, så forholdet kan bli godt.

Når krybben er tom, da bites hestene, sier et ordtak. Har vi et rikt indre liv, da blir det ingen tid og heller ingen trang til å blande seg i andres saker. La oss se til å få et indre liv i samfunn med Gud, et liv som vi kan leve når vi er alene og hvor vi enn er. Da vil vi være som rene kar, som Gud kan bruke. Vi må være rene for æresyke, rene fra det onde, om Gud skal kunne bruke oss i sin tjeneste.

«I har ikke trangt rom hos oss,» sier Paulus til korintierne. Det var mangt og meget blant korintierne, men alle hadde plass i apostlenes hjerte. Skal vi kunne være tjenere i menigheten, må vi ikke ha trangt rom i våre hjerter.

Herren er der.

«Og stadens navn skal fra den dag være: Herren er der.» Esek. 48, 35. Staden er et forbilde på den nye pakts tempel, menigheten. Dette tempel skal bygges i visdoms og åpenbarings ånd. Der må ingen bitre røtter få vokse opp. Herren er der. Er det motsetningsforhold og uro på møtene, har man jo stengt Herren ute. Nei, på alle våre møter må det kjennes: Herren er der! Da vil det skje store ting.

I Esek. 40 leser vi om en stad som var bygget på et meget høyt fjell. Slik må vårt liv være, høyt hevet over alt i denne verden. Både våre hjem og våre møter må befinne seg der. Templet er kalt «den velordnede bygning». Esek. 43. Og det var bare de som skammet seg, som ble innviet i husets hemmeligheter. V. 11. En bør skamme seg når det f. eks. er dårlig forhold mellom ektefeller. Eller om man har kritisert sine medbrødre og søstre. Eller når bagateller volder en store vanskeligheter. Det er nok adskillig en kan ha grunn til å skamme seg over, skamme seg av hjertet. Og gjør man det, da har man hvile og herlige løfter. Vi kan ikke lefle med synden eller gjemme noe ondt i hjertet, om vi vil ha del i «den velordnede bygning».

Ef. 1, 15 flg. Her ser vi at grunnlaget for vekst og utvikling i Gud er: tro på den Herre Jesus og kjærlighet til alle de hellige. De hellige er ikke bare de viderekomne, men også nybegynnere og slike som det kanskje går smått med. Hvis ikke vårt hjerte kan inneslutte alle disse hellige, da har vi ingen mulighet for vekst.

I kap. 2, 1 leser vi om tidsånden, den ånd som nu er virksom i vantroens barn. Denne ånd skal vi beseire. Det er sterke krefter i gjære for å forstyrre oppbyggelsen av Kristi legeme. Tankelivet blir da vendt bort fra Gud, og onde åndsmakter får makt. Ved mistanke f. eks. Og til og med når det er tale om slike ting som sunnhet og helse og kosthold. Da kan en drive interessen for disse ting så langt at det blir rent et «evangelium», og en tyr kanskje til metoder og midler som Guds ord med tydelig ord har forbudt. Bruk av «pendel» er ikke uvanlig i dag, og vi bør merke oss hva Guds ord sier om trolldom og spådomskunster. Onde åndsmakter søker å lede tanker og sinn bort fra Guds ord, som alle kan oppbygge oss. Frykt legges inn i menneskesinnet, og denne frykt får makt og fører til ulykke. Vi derimot skal være helt overgitt Gud og hans ord og løfter, vi og våre barn, kropp og sjel. Da har vi intet å frykte, hverken i nutid eller fremtid. Es. 45, 11. 46, 3—5.

«De tilkommende ting» som Ånden taler, er Kristi dyder. Det er dette som må fylle vårt sinn. Kristus er kommet med soloppgang fra det høye. Lys og varme skal jage bort alt det onde og mistenksomme og fryktsomme. Hans gjenkomst står for døren og vi skal vente på ham. Men vi kan ikke vente på ham om vi lever i bevisste synder. Det styggeste navn på djevelen er «våre brødres anklager». Anklage og dom må være langt borte fra oss. La oss øse velsignelse over hverandre og bringe håp og tro inn i hjertene. Ingen må synke ned i mørke og tvil.

«Ett gjør jeg.»

«Ett gjør jeg», sa apostelen Paulus. Dette ene var å jage etter Kristi dyder, guddommelig natur. Jage etter kjærlighet, f. eks. Hvilket velsignet liv en da har! Det å bli løst fra ærgjerrighet, forfengelighet og æresyke er en kolossal frelse. En mor med mange barn, f. eks. kommer i mange forhold. Hun vil oppleve velsignelse og herlighet når hun har dette ene for øye. Om en mor ble det sagt da barna var små: Stakkars henne! Noen år etter, da hun satt der som en «dronning» i sitt hjem med lydige og hjelpsomme barn omkring seg, lød det: det er ingen sak for henne! — Vi kommer alle i mange slags forskjellige forhold. Ingen har noen fordel fremfor den annen. Det gjelder bare at vi søker dette ene, gjør dette ene, nemlig jage etter Kristi dyder. Det er sørgelig at man skal komme i det ene forhold etter det andre uten at det skal bli noe frelse ut av det.

Er det f. eks. noe uro omkring din person, så finn ut om det ikke er noe hos deg som du skal bringe i Kristi død. Det er vel ikke fordi du er så rik på guddommelig natur at det er så mye «spetakkel» om din person? Du tenker at du skal både tåle og lide, men du betrakter deg kanskje som en martyr og ser intet som skal dødes. — Nei, la oss ydmyke oss i de forhold vi kommer i og ha ett for øye: mer delaktighet i guddommelig natur, Kristi dyder!

Overstående referat er kun et utdrag av alt det velsignede som ble talt på vårt påskestevne på Brunstad, hvor ca. 3500 venner fra 15 forskjellige land var samlet. Fra land utenfor Europa kom venner fra: India, Israel, Egypt, USA og Canada. Foruten de møter som det er referert fra ovenfor, ble det holdt vekkelsesmøter for ungdom, og mange foreldres hjerte ble trøstet, idet mange omvendte seg til Gud eller søkte fornyelse i sitt liv med Gud.