Sette alt i rette skikk

Sette alt i rette skikk

«Idet den Hellige Ånd herved gir dette til kjenne at veien til helligdommen ennu ikke er åpenbaret så lenge det forreste telt ennu står, for dette er et billede inntil den nuværende tid, og svarende til dette bæres det da frem både gaver og slaktoffer, som dog ikke makter å gjøre den fullkommen etter samvittigheten som tjener Gud, men som bare, sammen med mat og drikke og alle slags tvetninger, er kjødelige forskrifter, pålagt inntil tiden kom til å sette alt i rette skikk.»

«Hvor meget mere skal da Kristi blod, han som ved en evig ånd bar seg selv frem som et ulastelig offer for Gud, rense eders samvittighet fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud!»

Når vi har fått en fullkommen samvittighet, da er alt satt i rette skikk etter det lys jeg har, men det betyr ikke at jeg er fullendt. Men Ånden — sannhetens Ånd — skal veilede meg til hele sannheten. Joh. 16, 13. Det betyr at min samvittighet opplyses mer og mer, slik at jeg får åndelig sans for hva som er Guds vilje. Denne utvikling var ikke under loven, så lenge det forreste telt sto. Den kunne heller ikke hjelpe meg til å vandre fullkommen i det lys den kunne gi. Hebr. 10, 2—4. Ved de pålagte ofringer fikk de hvert år en minnelse om synder. All denne gudstjeneste som ikke ga dem utvikling, ble bare døde gjerninger. Og ypperstepresten gikk inn i helligdommen med fremmed blod, og det kunne umulig bortta synder.

Men Kristi blod, «han som ved en evig ånd bar seg selv frem som et ulastelig offer for Gud, rense eders samvittighet fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud!» Idet han ofret seg selv, revnet forhenget fra øverst til nederst. Matt. 27, 50—51. Da ble adgangen til helligdommen åpnet for alle dem som ville følge ham i hans fotspor.

«Da vi altså, brødre, I Jesu blod har frimodighet til å gå inn i helligdommen, som han har innvidd oss en ny og levende vei til gjennom forhenget, det er hans kjød.» 10, 19—20.

Hvordan kan vi gå gjennom hans kjød, han som levde for snart to tusen år siden? Jo, hans kjød var vårt kjød. 2, 14. Og vi vet at det er kjødet med dets lyster og begjæringer som hindrer oss i å leve fullkomment etter samvittigheten. Det var i Jesu blod vi hadde frimodighet til å gå inn i helligdommen. Er vi ikke ved den Hellige Ånd kommet til den Kristi ofring av seg selv, er vi heller ikke kommet til Jesu blod, og har heller ikke en fullkommen samvittighet, og har heller ikke frimodighet til å gå inn i helligdommen. For vi må følge Jesus på den nye vei gjennom forhenget, det er hans kjød.

De som fikk sine synder sonet ved blod av bukker og kalver, hadde ingen adgang inn i helligdommen, heller ikke de som er helliget ved Jesu blod og har fått syndenes forlatelse. Men de som følger formaningen: «La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære!» De er korsfestet med Kristus og lever ikke lenger selv. K. 13, 10—14.

Paulus gir dette personlige vitnesbyrd: «Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg, og det liv jeg nu lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg.» Gal. 2, 20.

Her ser vi Paulus var i den Kristi ofring av seg selv, og når han ved den Kristi ofring ikke levde selv, var det heller ingen sak å bevare en fullkommen samvittighet. Ved vandringen i Ånden — i lyset — kom han også til det som ved Ånden skulle dødes. Rom. 8, 13—14.

De som holder seg i leiren og er tilfreds med syndenes forlatelse, de taler om Jesus som oppfylte loven i vårt sted, han som led og døde i vårt sted. Men de som går utenfor leiren til ham, kommer til Guds rettferdighet på grunn av troen. Og de har det som Paulus: «så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død!» Da er han også i Jesu blod og har frimodighet til å gå inn i helligdommen. Fil. 3, 9—10.

Det er den nye og levende vei Jesus innvidde for oss inn i helligdommen. Den gamle vei var bare for ypperstepresten, og det bare én gang i året med bukkeblod. På den veien ble hverken ypperstepresten eller folket som fikk syndenes forlatelse, gjort levende. Vi får del i guddommelig natur. Det blir virksomhet og utvikling i Kristi dyder. 2. Pet. 1, 3—11.

Men de som ikke er lydige mot denne lærdomsform, er ufruktbare i kunnskapen og blir ikke frigjort fra synden. Rom. 6, 17—18 og 22. Bare ved troens lydighet får vi del i disse «største og dyreste løfter.» Rom. 1, 5.