Først prøves, og så bli betrodd

Først prøves, og så bli betrodd

«Men likesom vi av Gud er aktet verdige til at evangeliet ble oss betrodd, således taler vi, ikke som de som vil tekkes mennesker, men Gud, som prøver våre hjerter.» 1. Tess. 2, 4.

«Jeg takker ham som gjorde meg sterk, Kristus Jesus, vår Herre, at han aktet meg tro, idet han satte meg til tjenesten.» 1. Tim. 1, 12.

«Også disse skal først prøves, deretter skal de tjene i menigheten, om de er ulastelige.» 1. Tim. 3, 10.

Her ser vi at den som Gud betror noe, den prøver han først grundig. Og det som det i første rekke dreier seg om, er at vi ikke vil tekkes mennesker. Det betyr at vi ikke søker eller tar ære av mennesker, men bare søker å tekkes Gud og søker hans ære. Joh. 5, 44. «Søkte jeg ennu å tekkes mennesker, da var jeg ikke Kristi tjener.» Gal. 1, 10. «For de søker alle sitt eget, ikke det som hører Kristus Jesus til.» Fil. 2, 21.

Det å søke å tekkes mennesker, er det samme som å søke ære av mennesker, og det er det samme som å søke sitt eget, og ikke det som hører Kristus til. En kan ikke gjøre begge deler. Alt det Gud betror oss, er svære verdier. Derfor prøver han grundig våre hjerter før han betror oss noe, og det største han kan betro oss, er evangeliet. Ved det gjør vi menneskene til disipler. Det betyr å gå gjennom den trange port. De fleste har ikke sinnelag til å bli disipler. Vi leser i Johannes 8, 30 . . . osv. hvordan det gikk med Jesus når han ville gjøre dem som var kommet til troen på ham, til disipler.

Der ved den trange porten møter de glupende ulver opp i fåreklær og fører mengden av dem som kommer til troen, inn gjennom den brede porten. Matt. 7, 13—15. De aller fleste av dem som søker Gud, søker Gud for å bli hjulpet i sin jordiske nød, og vi opplever at når såkalte helbredelsespredikanter taler, kommer menneskene i tusentall for å oppleve og å se tegn og under. De elsker ikke sannheten og søker ikke et guddommelig liv. Derfor blir de også forførte av Satan med tegn og under til å motta Antikrist. Og Gud sender også kraftig villfarelse, forat de som ikke elsker sannheten, skal bli forførte. De elsker ikke Gud, men bare hans velsignelse. Gud prøver menneskene om de er oppriktige. 2. Tess. 2, 7—14.

Israel hadde fått det tegn at hvis det ord profeten talte, ikke gikk i oppfyllelse, da talte han ikke Herrens ord. 5. Mos. 18, 20—22. Men Gud prøvde Israel med falske profeter og lot det tegn han gav, gå i oppfyllelse. 5. Mos. 13, 1—5. Han ville se om de elsket Herren deres Gud av alt deres hjerte og av all deres sjel.

«Det som er høyt i menneskers øyne, er en vederstyggelighet for Gud.» Luk. 16, 15. Det kan vi legge merke til at når predikanter taler om tegn og under, vil de gjøre det stort i menneskers øyne, og forsamlingen skikker seg lik verden. De har ikke den tjeneste Paulus var betrodd, den som vi leser om i 2. Kor. 3, 17—18 og 4, 1—2. Vi ser apostlene skriver omtrent bare om åndelig vekst og et guddommelig liv. Gud betror ikke en slik tjeneste til andre enn de som er grundig prøvd. Og slike arbeidere har det alltid vært få av. Matt. 9, 37—38.

Vi leser om Abraham som ble kalt Guds venn, hvordan Gud prøvde ham om han virkelig elsket Gud over alt, også mer enn sin sønn. Når han slik hadde bevist i prøvelsen at han elsket Gud, så ser vi den store herlighet han ble betrodd. 1. Mos. 22, 10—18.

Dette bør all ungdom legge seg på hjerte, slik at når prøvene kommer, så beviser de at dere er sanne i hjertets innerste, og at dere elsker Gud over alle ting. Da vil ikke livet deres svinne bort i tomhet, men Gud skal betro dere oppgaver som er store i Guds øyne, og som blir til frelse for alle som elsker sannheten.