Vil noen komme etter meg, da må han fornekte seg selv

august/september 1982

Vil noen komme etter meg, da må han fornekte seg selv

Dette er så tydelig og klart som 2+2 = 4. Og er en av grunnsannhetene i evangeliet. Og tross i dette har omtrent alle predikanter i verden utelatt det. Intet under at det er så usigelig meget synd og elendighet i den religiøse verden.

Ovennevnte ord av Jesus sier tydelig at den eneste mulighet for å kunne etterfølge Jesus i hans fotspor, det er daglig å fornekte seg selv. Det er altså meg selv som er hindringen, motstanden og vanskeligheten. Andre hindringer eksisterer ikke i virkeligheten!

At det er de andre, og det andre som er hindringene, motstanden og de mange vanskelighetene, det er bare noe man innbiller seg, fordi man mangler sant lys. — Hva andre mener, og sier, og gjør, det er deres sak, og har ikke det aller ringeste med min sak å gjøre! Min herlige sak er å fornekte meg selv, min egen vilje, så jeg kan få gjort Guds vilje. Og dette kan ingen andre hindre meg i! Høylovet være Herren!

Snart gjør de andre slik, og snart noe helt annet. Det er deres sak. Og min sak er da i hvert enkelt av de mangfoldige tilfeller som kan inntreffe, å vite, eller finne ut, hva Skriften sier at jeg da skal gjøre, på hvilken måte jeg skal ta det.

Så er det ganske enkelt — kort og greit og med glede — for meg å fornekte meg selv og adlyde Guds ord. Just ved dette blir jeg jo hver eneste gang svært lykkelig. Verre enn det er det aldri! Så jeg slipper å synes synd på meg selv. Derimot bør jeg jo synes synd på de som sier eller gjør noe galt. Stakkars dem! —

F. eks.: når noen gjør noe ondt mot meg. Det er jo så enkelt som 2+2=4. Det står jo så klart og lettfattelig som vi kan ønske det i Rom. 12, 21: «Overvinn det onde med det gode.» Altså fornekter jeg meg selv, min egenvilje, og gjør vedkommende noe godt. Og dette er jo på ingen måte noen sur jobb. Tvert imot!

F. eks.: En eller annen vil gjøre meg urett, og tilegne seg noe som med rette tilhører meg. Det er jo vedkommendes sak. Min sak er ifølge 1. Kor. 6 å lide urett, og således også å vandre i Jesu Kristi fotspor, overensstemmende med vers 7: «Hvorfor lider I ikke heller urett? Hvorfor tåler I ikke heller skade?» Det er min sak. Når jeg da fornekter min egen lyst og vilje til å forsvare min rett, da følger jeg i sannhet i Jesu fotspor. Ingen har lidt en slik blodig urett som han! —