Stevnereferat: Sommer 1982

Sommerstevnet 1982

1982 er et merkeår for Brunstad stevnested. Vi har nå hatt stevner der i 25 år, stevnet i år var det 26. sommerstevne. Og umulig er det å beskrive alle de velsignede virkninger som stevnene i årenes løp har hatt i manges liv og for familier og venneflokker verden rundt. For fra alle verdensdeler kommer unge og eldre til stevnene og bringer med seg et rikt utbytte hjem.

Vi har i alle disse år fått nåde til å forkynne Jesu Kristi bud, som han overga til apostlene og som er den eneste vei til liv og herlighet. Denne forkynnelse har også sørget for at menigheten inntil i dag er blitt bevart under et vanærens dekke. Denne klare forkynnelse av Kristi bud og dyder ville apostlene ha kjent igjen, om de hadde vært iblant oss. Det er den samme formaning til rettferdighet, til å elske hverandre, til tålmodighet osv. som vi finner så klart i apostlenes skrifter. Det er forkynnelse av hans dyder som kalte oss fra mørke til sitt underfulle lys. 1. Pet. 2, 9.

Stakkars barn som vokser opp i et miljø der lyset fra evangeliet ikke skinner for dem. Men lykkelig er den store barneskare iblant oss som vokser opp i menigheten, omhegnet og omsluttet av omsorgsfulle venner. De går en lys fremtid i møte, på tross av de uværsskyer som dekker vår tids horisont.

Vår oppgave.

«I er jordens salt, men når saltet mister sin kraft, hva skal det så saltes med? Det duer ikke lenger til noe, uten til å kastes ut og tredes ned av menneskene. I er verdens lys, en by som ligger på et fjell, kan ikke skjules.» Matt. 5, 13—14.

Her ser vi den oppgave alle de har som er født på ny. Saltets oppgave er å forhindre forråtnelse. I vår samtid er forråtnelsen uhyggelig tiltagende. Våre omgivelser må få kjenne at vi virkelig er salt mot all denne forråtnelse. Våre hjem skal ikke nåes av forråtnelsen i verden, barna må bevares ubesmittet.

Hvor de troende skikker seg lik med denne verden, der mister saltet sin kraft og da vil man ikke være i stand til å holde forråtnelsen vekk fra forsamlingen. La oss forstå vår oppgave og også gjøre den stor for våre barn, slik at fordervelsen ikke trenger inn i menigheten. Da vil de mennesker som sørger over den fordervelse som trenger inn overalt, ha et tilfluktsted, nemlig menigheten.

I dag er det på mote med «fredsmarsjer». Det demonstreres mot krig og opprustning. Men på slike «fredsmarsjer» hender det at demonstrantene blir uenige seg imellom. Dessuten forstår de ikke at krig er en Guds straffedom over menneskenes syndefulle vei. De ønsker fred, men vil fortsatt leve etter sine lyster, f. eks. i utukt, urenhet og havesyke. For disse ting kommer Guds vrede over vantroens barn. Kol. 3, 6.

Politikerne søker å gjennomføre det de mener er riktig. Men hva grunner de sine meninger på? De betrakter verdenssituasjonen og gjør seg opp en mening. Men verdenssituasjonen kan jo forandres natten over. Noe helt annet er det å bygge på Guds ord. Hva Gud har sagt og hva Gud har lovt, står fast. Og vi ser Guds ord oppfylles for våre øyne. Ja, midt under stevnedagene har vi ved begivenhetene i Midt-Østen sett hvordan alt tilspisser seg slik som Gud har forutsagt ved sine profeter. Dette må nødvendigvis øke alvoret hos enhver som elsker sannheten. Herren, som utspente himmelen alene og som bredte ut jorden uten hjelp fra noen (Es. 44, 24), han skal også ta seg av og gjenoppreise det jordiske Israel, om det ser aldri så mørkt ut.

Guds vrede kommer over jorden for menneskenes ugudelighets skyld. Men det er en skare som Guds vrede ikke er bestemt for. Disse lever i endens tid som jordens salt og verdens lys og går opprykkelsen i møte. Tiden er nær, la oss forstå den tid vi lever i og forstå hvilken oppgave vi har i denne tid. La oss gjøre som vi synger i den kjente barnesang: «Våg å stå som Daniel!»

«Og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro.» 1. Joh. 5, 4. En brennende tro beseirer verden, og bare en slik troens brann kan holde fordervelse borte fra våre hjem og fra menigheten. Av 2. Tim. 1, 5 ser vi hvordan en uskrømtet tro forplantet seg gjennom tre generasjoner. Tenk å være i stand til å overbringe denne troens fakkel videre til dem som kommer etter. Men da må den jo også brenne! Troen befatter seg med det evige, uforgjengelige. Vi kan ikke overbringe denne tro til kommende generasjoner dersom våre barn er vidne til at verden og de ting som er i verden har betydning for oss. Troen er høyt hevet over de ting som er i verden. Gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning. Et liv i nøysomhet er et liv i kraft. Dette ser vi bl. a. hos døperen Johannes.

I 5. Mos. 27 leser vi at seks av Israels stammer skulle stå på fjellet Garisim og velsigne folket. De andre seks stammer skulle stå på fjellet Ebal og lyse forbannelse. Det er av stor betydning å ta vare på begge disse tjenester. I den verden vi lever i, må vi ikke glemme å lyse forbannelse over de synder som råder. En kan nok snakke om hvor forferdelig det er i verden, men lyse forbannelse over ugudeligheten er noe helt annet. Ved velsignelsens og forbannelsens tjeneste kan våre barn lære å elske rettferdighet og hate urett. Lot led over all ugudelighet i Sodoma, men hatet til synden var ikke så stort at han forlot byen med sin familie.

Troskap i det skjulte.

Av Jakobs brev 1. kapitel får vi en klar forståelse av hva fristelse er og hva synd er. Fristelse er ikke synd, men en prøvelse av vår tro. I fristelsen kommer det til syne om vi i sannhet tjener Gud eller om vi lever for menneskers åsyn.

Når vi fristes, må vi ikke skylde på andre. Legger vi skylden på andre, da beviser det kun at vi ikke hater synden i kjødet. De andre er kanskje vriene og vrange, og derved vekkes begjæret i kjødet. Om de andre er aldri så vriene, kan de jo ikke «putte» vrede og utålmodighet inn i oss. Blir vi vrede, da har vår egen lyst, som drar og lokker, fanget vårt sinn slik at synd blir avlet. V. 15. I stedet hadde man kunnet hate synden i kjødet og dødet den. Da hadde vrede ikke kommet til syne, hverken i ord eller handling eller stemme.

Om man i sitt tankeliv forsvarer seg selv og dømmer den andre, da har man jo allerede falt. Da hater man ikke seg selv. Man unngikk kanskje en åpenbar «eksplosjon» og berget sin ære, men kommer på denne måte ikke til delaktighet i guddommelig natur.

Det dreier seg om en troens strid. Det kan ta noe tid før en lærer å stride på rette måte. Man er et barn. Men sørgelig er det når man har vært i menigheten i årevis og enda blir vred, akkurat som om man aldri hadde hørt budskapet.

Men om nu lysten har unnfanget, så det er blitt født synd, v. 15, da gjelder det å være så ydmyk at en renser seg, slik at ikke dødens lov begynner å virke. Når man ikke ber om tilgivelse, ikke renser seg, men forherder sitt hjerte og later som ingenting, da mister man forbindelsen med Gud, og dødens lov virker. Men budskapet er klart og utvetydig: I Kristus er det frigjørelse både fra syndens og fra dødens lov. «Livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov.» Rom. 8, 3. Dette er et liv for Guds åsyn. Begjæret som vekkes ved andres oppførsel, det dødes og en blir delaktig i guddommelig natur. Da er man ikke avhengig av menneskers vidnesbyrd, men vandrer i troskap for Guds åsyn.

Hor og utukt er i særdeleshet synder som drar menneskene ned i fordervelsen. At man fristes er ikke synd. Men hvis man på dette område ikke har en «hevnens dag» (Es. 63) i sitt hjerte, men bare tenker på sitt navn og rykte, da begynner en å nyte i tankelivet og kommer således aldri til hvile. Og veien til åpenbart fall er da ikke lang. Men er man tro i det skjulte, har man et skjult liv med Kristus i Gud, da blir man ferdig med synden, da kommer en til hvile og kan være en Herrens tjener.

Vi ønsker kanskje å bli så velsignet at vi ikke kjente noe til hverken fristelse eller lidelse. Men Guds Ånd tar ikke bort synden i kjødet, nei, den gir oss kraft til å lide i kjødet og på den måte bli ferdig med synden. Det er ikke meningen vi skal fristes på de samme områder hele vårt liv, f. eks. til vrede. Nei, er vi tro i denne skjulte lidelse i kjødet, vil vreden bli bragt i døden, slik at ingen mer kan få oss sint eller fornærmet, likegyldig hvordan de enn måtte oppføre seg.

Ved på denne måte å vandre i Ånden, slik at kjødets begjæring ikke fullbyrdes, Gal. 5, 16, oppstår et herlig samfunn i Ånden, det samfunn som Jesus ba så inderlig om, at de alle må være ett, likesom Faderen og Sønnen er ett. Joh. 17, 21.

La oss våke over at vår ånd aldri nærer en anklage mot noen. La oss velsigne vår neste. Det er i praksis å akte seg levende for Gud. Rom. 6, 11: «Således skal også I akte eder som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.»

Vår Ånds innhold.

«Og støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud, som ga den.» Pred. 12, 7. Vårt legeme er en støvhytte. I denne hytte er vi en kort tid, så vender den tilbake til jorden. Det store spørsmål er da med hvilket innhold vår ånd er fylt.

Hvilken tomhet det er når en, etter å ha levd sitt liv i støvhytten, som brytes ned, har en ånd som bare er fylt av det jordiske. Men hvilken rikdom når vår ånd kan vende tilbake til Gud, ubeseiret av det onde. Vår ånd er til å begynne med, ved fallet, bundet til det synlige. Vi har ikke noe guddommelig innhold. Men Gud attrår med nidkjærhet den ånd han lot bo i oss, han vil løse den ut fra alt det den er bundet av og gjøre oss rike i ham.

Vi har mange velsignede forløpere, som har gått inn i evigheten, rike i Gud, fylt med visdom og edelhet, rike i sin ånd. La oss følge i deres fotspor, hvis ånd er blitt frigjort fra alt jordisk og blitt fylt med evig herlighet! Lovet være Gud for alle trofaste brødre og søstre som er gått foran oss inn i de evige boliger!

Enhver som har det håp å se Gud som han er, han renser seg selv. Derfor må vi leve i forventningens ånd. «Ryst støvet av deg, stå opp, ta sete, Jerusalem!» Slik må også vi ryste støvet fra verden av oss og gå ham i møte som snart kommer igjen. «Men de som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer.» Gal. 5, 24. Her ser vi hvem det er som kommer med i opprykkelsen. Kristus skal hente dem som hører ham til, som har korsfestet sitt kjød. La oss innta denne faste stilling: korsfestet med Kristus!

Det gjelder at Guds ord får makt i vårt hjerte. Det får det når vi arbeider med det Ordet som er blitt levende for oss. Vi må ta imot Ordet som Guds ord og ikke som et menneskeord. Gjør vi Guds ord til gjenstand for diskusjon, da har vi tatt imot det som et menneskeord. For den som tar imot Ordet som et Guds ord, gjelder kun dette: tro og lyde. I dem ter Ordet seg virksomt, de får oppleve hva Ordet lover.

«Så skal da hver av oss gjøre Gud regnskap for seg selv.» Rom. 14, 12. Det er meningsløst i forholdene å legge skylden på andre eller å ha imot noen. Det må ikke klebe noe bitterhet til vår ånd. En lar kanskje et eller annet menneske, kanskje til og med en broder eller søster i menigheten, få merke at en vil holde dem på en viss avstand. Det er noe en bærer på overfor visse personer, kanskje år etter år. Hvilket alvor! skal vi gå inn i evigheten med en bitterhet i vår ånd?

Det er også om å gjøre å rense seg fra all treghet i sin ånd. Vi blir ikke arvinger til guddommelig liv og herlighet ved treghet, men ved å vise den samme iver for den fulle visshet i håpet inntil enden. Hebr. 6, 11. La oss bl. a. bekjempe treghet i møtene, så vi kan få mest mulig oppbyggelse ut av alle våre samvær. Ikke forlange av de andre at de skal få tregheten bort, men selv stille seg til tjeneste.

Dette var et utdrag av det som kom frem ved flere brødres tjeneste under sommerstevnet. Ca. 4200 stevnedeltagere var innmeldt, og igjen var alle verdensdeler representert. Venner kom bl. a. fra Hong Kong, Kuwait, Egypt, Tunis, Kamerun og Syd-Afrika. Ungdomsmøtene om kveldene ble svært velsignet, og mange søkte frelse. Må Gud velsigne alle disse unge til med hjertets forsett å holde fast ved Herren. Ap. gj. 11, 23.