Minneskrift: Olsen Ole

Ole Olsen

vår høyt elskede bror, gikk hjem til Gud onsdag 5. mai i Fredrikstad og ble begravet fra Glemmen kirke onsdag 12. mai, hvor det var samlet ca. 700 personer.

Når det var samlet så mange fra inn- og utland til en begravelse midt i uken, så forstår vi at br. Olsen var en ekstraordinær person som var høyt elsket av mange.

Br. Olsen ble radikalt omvendt under en stor vekkelse i Bagn i Valdres i året 1937. Før sin omvendelse var Olsen en nidkjær foregangsmann i politikk og idrett. 1. mai kledde han huset hos sine foreldre i rødt, hadde rød genser med hvit hammer over hele brystet og gikk først i 1. maitoget med det røde flagget. Han kjempet radikalt for det han så var rett, og han var respektert også av sine motstandere.

Både det verdslige og religiøse mørket var stort i Valdres, og etterhvert som vekkelsen trengte frem, med lys, kraft og glede og stadig flere omvendte seg, ble også motstanden stor. Men allerede som ufrelst gikk Ole Olsen imot pøbelen som forsøkte å ødelegge møtevirksomheten, og tok kampen opp mot presten og ledende personer som stod imot vekkelsen. Alle disse motstandere kom på skam etter hvert som de gode frukter trådte frem.

Ole Olsen kom på et møte sammen med sine kamerater, og salen var full av ungdom både omvendte og uomvendte. På slutten av møtet spurte Sigurd Bratlie om noen ville omvende seg. Olsen gikk da frem, kastet seg ned på knærne og sa: «Her er en!» De andre kamerater lurte på om de skulle gjøre det samme, men så løp de ut. Tenk om de hadde fulgt etter Olsen og sagt: «Her er også en» «Her er også en!» Da hadde de funnet lykken sammen med Olsen og deres liv var blitt rikt og interessant.

Likesom Saulus fra Tarsus ble stoppet i sitt ville løp av lyset fra himmelen, så ble Ole Olsen stanset i sitt løp og ble overført fra mørket til Guds underfulle lys. Gud så at Olsen kunne brukes som en spesiell ungdomsarbeider og ga ham nåde og visdom til det. Han ble gift med en gudfryktig og god kvinne som var en av de fire første som kom med i vekkelsen. De flyttet til Oslo og derfra til Fredrikstad. Helt fra vi fikk kjøpt vårt stevnested Brunstad i 1956, så deltok han med stor iver. Vårt første sommerstevne ble holdt i 1957. Fra år til år øket det på med venner og spesielt ungdom. Stevner på Brunstad har vi hatt i alle disse år, sommer, nyttår, påske og pinse. Flere tusen unge har vært der fra alle 5 verdensdeler, og br. Olsen har vært en av de drivende krefter i dette store ungdomsarbeide. Han var radikal mot synden, men elsket synderen. Han gråt og formante både på tomannshånd og fra talerstolen, og han fikk rik inngang i hjertene. Han var i sannhet en oppgløder.

Broderskap og Ole Olsen hørte nøye sammen. Han formante de unge om ikke å søke det som er stort i verden. Det største en kan bli, det er å være en bror blant brødre, sa han ofte. Jesus er den første, største og ypperste av brødrene. Han var den enbårne da han kom hit ned første gang Når han kommer igjen, er han den førstefødte av mange brødre. Det er den herligste skare en kan få nåde til å være med i.

«Da sa en til ham: Se, din mor og dine brødre står utenfor og søker å få deg i tale. Men han svarte den som sa det til ham: Hvem er min mor, og hvem er mine brødre? Og han rakte sin hånd ut mot sine disipler og sa: Se, det er min mor og mine brødre! For den som gjør min himmelske Faders vilje, han er min bror og søster og mor.» Matt. 12, 47—50. Broderskap og disippelskap er det samme, og det er det mest opphøyede og herlige en kan få del i. Det er noe helt annet enn å være en vanlig religiøs person. Broderskap er det bare i Kristi legeme med Kristus som hode og ved at vi lyder ham. Etter alle disse år fortsetter disippelvekkelsen i Valdres.

Br. Olsens hustru, Ingrid, gikk hjem til Gud 9. februar d. å. Det var jo kort tid imellom. Det var en from og gudfryktig kvinne som var en meget god medhjelp for sin mann. De hadde 12 barn og omtrent alle er brødre og søstre i menigheten. Ingrid Olsens begravelse ble også en stor og velsignet begivenhet med en samling av ca. 500 venner.

Minnefestene etter dem begge ble som herlige vekkelsesmøter. Vi blir enn mere vekket til å jage etter Kristi dyder ved slike anledninger.

Vi har alle fått en begrenset nådetid, og det er om å gjøre at den kan bli mest mulig verdifull for evigheten.