Formane ved Guds miskunn

Formane ved Guds miskunn

«Jeg formaner eder altså, brødre, ved Guds miskunn . . .» Rom. 12, 1.

Det er altså Guds miskunn at vi kan motta formaninger. Hadde ikke den vært over oss, hadde vi ikke vært i stand til hverken å høre eller motta formaninger.

Vi leser i kap. 9, 16: «Så står det da ikke til den som vil, heller ikke til den som løper, men til Gud, som gjør miskunnhet.»

«Som skrevet er: Gud ga dem en treghets ånd, øyne til ikke å se med og ører til ikke å høre med . . . .» Kap. 11, 8.

Slik som det var med Guds folk den gang, er det med massen av dem som ber til Gud i dag også. De ser ikke verdien av å bli formant, og de er ikke i stand til å høre. Derfor består de aller fleste religiøse møter av underholdning, sang og musikk, vakre talemåter, fortellinger og teorier for å samle folk. 2. Tim. 4, 3—4.

De som elsker formaninger, har fått Guds miskunn over seg, så de kan se hvor verdifulle de er, og deres ører er blitt åpnet så de er istand til å høre. Når da Paulus forsto at de hadde fått miskunn over seg, så følger det bare i det kapitel 41 formaninger. Tenk for en miskunnhet om vi kan se verdien av disse formaninger, og være istand til å høre at vi selv trenger dem!

Vi kan bare nevne noen av dem: «Fremstill eders legemer som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer.» Tenk for et redskap du da ville bli i Guds hånd!

Skikk eder ikke lik med denne verden . . . men prøv hva som er Guds vilje: det gode og velbehagelige og fullkomne! — Tenk om det var din interesse i alt hva du gjør, ikke bare å gjøre det slik du er vant til eller slik du syns, men prøve hva som er Guds vilje på disse tre ting: Er det godt, er det velbehagelig og fullkomment! Tenk for en åndelig vekst og utvikling du ville få!

«For ved den nåde som er meg gitt, sier jeg til enhver iblandt eder at han ikke skal tenke høyere enn han bør tenke, men tenke så at han tenker sindig, alt etter det mål Gud har tilmålt enhver hans mål av tro.»

Her ser vi hvor nøye Paulus var, slik at han ikke skulle strekke seg ut over den nåde han hadde fått. Og han formaner de andre til ikke å tenke høyere enn de bør tenke. Hvis vi kan høre denne formaning og se herligheten ved å følge formaningen, hvor mye konkurranse ville det da bli? Hvem ville da få imot hverandre? Slik kunne vi fortsette å spørre. Og ved den Guds miskunn de hadde fått, kunne Paulus fortsette å formane i 13., 14., 15. kap. og videre.

Ja, tenk etter for en herlighet vi kommer til, vi som har fått miskunn til å se denne herlighet og høre at vi trenger denne formaning. Tenk på den vekst og utvikling vi da står i! Hebr. 10, 23—25 . . . .» kap. 4, 1 og 3, 12—15.