Stevnereferat: Påske 1982

Påskestevnet

Knusningen.

Har vi funnet vår trøst i Kristus, da mangler vi ingenting. I ham er det kjærlighets husvalelse og Åndens samfunn. I ham er medfølelse og barmhjertighet. Fil. 2, 1—5. Hvis man ikke har dette liv med Gud, fordrer man gjerne samfunn og medfølelse av andre, av brødre og søstre, og finner gjerne ut at det mangler både det ene og det annet. Derved oppstår mye ondt, f. eks. baktalelse og kritikk, og oppbyggelsen uteblir.

Det er ingen sak for Gud å bygge oss opp til et åndelig hus. Vanskeligheten består i å bryte oss ned. All uro, baktalelse, dømmesyke og kritikk kommer av at man ikke er brutt ned.

Jesus selv måtte bli knust. «Det behaget Herren å knuse ham.» Es. 53, 10. Vi kan ikke få en prøvet tro uten å bli prøvd. «Undre eder ikke over den ild som kommer over eder til prøvelse.» 1. Pet. 4. Dette er lutringsilden, og det burde ikke forundre oss at vi trenger mer lutring! I denne knusning forsvinner det hårde og sterke i oss. Å drøfte en ting i all ydmykhet er en ærlig sak, for hvor det er mange rådgivere, der er frelse. Ordspr. 11, 14. Men det påståelige, selvsikre og egenmektige skal brytes ned og tilintetgjøres.

Når det står at Jesus «overlot det til ham som dømmer rettferdig», betyr ikke det at han nok dømte i saken, men derpå overlot det til Gud. Nei, han dømte aldeles ikke i saken. En bror bruker f. eks. i sitt vidnesbyrd et eksempel som lett setter tankene i sving: «Nå mente han meg.» «Alle må forstå at det er meg det siktes til.» Her gjelder det å la være å dømme i saken, men heller la seg knuse. — En annen sak er at det er veldig uviselig i en venneflokk å bruke slike eksempler som lett kan vekke slik mistanke. Visdommen lærer oss å bruke de rette ord og eksempler.

Nye venneflokker oppstår her og der. Disse må være klar over at det tar lang tid å komme til modning. Og det skal megen knusning til. Skal man f. eks. få en rikdom av tålmodighet, da må en først brytes ned. Abraham måtte brytes ned før han fikk Isak. Og Moses tenkte han skulle være Israels redningsmann, men han ble så knust tilsist at han ikke tenkte om seg selv at han skulle være duelig til å føre Israels barn ut av Egypten. Den samme knusning, fant sted i Josef og Job og alle Guds menn både i den gamle og den nye pakt. Job, f. eks., var kommet til et rettferdig liv, men var blitt sterk i denne posisjon og måtte brytes ned. Og knusningen tok tid i trosheltenes liv. Ydmykhetens skole var langvarig.

Kommer noen på møtet med en tekst som passer for «de andre» og for å sette «de andre» på plass, ja, da er det hverken salvelse eller hjelp i det som sies. Timoteus var satt til å sette alt i rette skikk i menigheten, men brevene til Timoteus er først og fremst fulle av formaninger om hvordan han selv skulle ta det i forholdene. Den hellige skrift er nyttig til lærdom, overbevisning, rettledning og opptuktelse i rettferdighet. Kan vi anvende Ordet på oss selv og selv bli rettledet og opptuktet ved det, da blir det salvelse i vårt budskap. De titusen tuktemestre er opptatt med å oppdra de andre. Fedrenes arbeid er å hjelpe de andre frem. Tuktemestrene ser feilene. Fedrene ser behovene.

Av 1. Kor. 4, 9—13 får vi noe innblikk i den nedbrytelse Paulus fikk del i. Dette var korintierne ikke kommet til, det hadde de enda ikke forståelse for.

Paulus ba tre ganger om at «tornen i kjødet» måtte bli tatt bort fra ham. 2. Kor. 12. Han skjønte altså ikke med en gang hvorfor tornen var der. Han regnet nok med at han kunne klare å være ydmyk uten den. Men Gud forstod å gi ham den behandling han trengte. Og det var et veldig lys som gikk opp for Paulus da han kom til forståelse av hvorfor han måtte ha denne «torn i kjødet».

«Bryt dette tempel ned, og på tre dager skal jeg gjenreise det.» Joh. 2, 19. Jesus hadde oppstandelsen for øye under knusningen. Oppstandelsens time er sannhetens time, oppstandelsens morgen skal gi forklaring på alt. Vi må ha oppstandelsen for øye under knusningsprosessen.

En knust manns tale er salvet tale. Solen kommer frem der menneskets styrke er brutt. Rettferdighetens sol med legedom under sine vinger. Tålmodighetens sol. Godhetens sol. Barmhjertighetens sol. En får ikke barmhjertighet ved å sitte på «Mose stol» og finne feil her og der. «Jeg har lyst til barmhjertighet og ikke til offer.» Matt. 12, 7.

Blir man mer og mer ensom i broderskapet, da er det fordi man ikke har latt seg knuse. Man har kanskje betraktet seg som en martyr. Et godt tegn på knusning er at en kommer nærmere sin bror. Det blir mer samfunn.

To slags utvikling.

«La den som gjør urett, fremdeles gjøre urett, og den urene fremdeles bli uren, og den rettferdige fremdeles gjøre rettferdighet, og den hellige fremdeles bli helliggjort!» Åp. 22, 11.

Alt er i utvikling. Intet står stille. Her leser vi om to utviklingslinjer. Menighetens og skjøgens. Jerusalem er offerstaden. Der er helligdommen og de som tar vare på Guds lover og bud. Babel er forretningsstaden, hvor jordiske fordeler og menneskelig dyktighet står i forgrunnen. Menigheten må ikke besmittes av Babel. I Babel har de ikke Guds ord. Der er det underholdning for kjødet. I menigheten skal det ikke tilbys noe kjødelig underholdning. Vi skal bygges opp i vårt innvortes menneske ved Guds ord. Ungdommen bør søke den Hellige Ånds kraft og finne sin glede i Guds ord. Og vi må våke, slik at intet usunt og vanhellig får utviklingsmuligheter blant oss.

La oss f. eks. ikke dra barnesinnene bort fra Guds ord ved skuespill og alskens iscenesettelser. Etter slike sammenkomster er det underholdningen som gjerne er samtaleemnet og ikke det Guds ord som ble sådd i hjertene. Noe helt annet og meningsfullt er det at man leker med barna, for derved å få samfunn med dem.

Skuespill og iscenesettelser river mer ned enn de bygger opp. Og man kan jo ikke bruke åndelige personer til å «opptre», nei, da må en ha tak i de dyktige, scenevante, som liker den slags plattformtilværelse.

«Spør etter de gamle stier.» Barnemøter. Ungdomsmøter. Bønnemøter. Bibeltimer. Ungdom som er født på ny. Og slike som er født på ny, trenger ingen kjødelig underholdning.

Guds hus, menigheten, er sannhetens støtte og grunnvoll. 1. Tim. 3, 15. Her må vi våke over at Kristi kors ikke taper sin kraft. 1. Kor. 1, 17. La oss ikke gjøre korsets anstøt til intet. Man siterer kanskje kjente og alminnelig anerkjente personligheter for derved å velte noe av vanæren av seg. Dette er utroskap. Det er under vanærens dekke menigheten trives og utvikles.

«Hvordan likte du deg?» spør man kanskje noen som man tok med til et møte eller stevne. Hva mener man med det? Det er de som hater sitt eget liv etter kjødet som skal trives og som trives i menigheten.

Det gis ikke mange «ordensregler» for menighetens sammenkomster. Men noen leser vi om. F. eks. i 1. Kor. 11, om søstres hodebekledning. La oss vise respekt for Guds ordning, for Guds skaperordning. «Men hver kvinne som ber eller taler profetisk med utildekket hode, vanærer sitt hode.» Dette gjelder jo på alle menighetens sammenkomster, enten det er møte eller fest.

I ett og alt gjelder den enfoldige troskap mot Kristus. All avvikelse fra denne enfoldige troskap begynner i tankene, som «fornuftige», «kloke» tanker. 2. Kor. 11, 3. Utviklingen man da kommer inn i, går alltid oppover mot det store og ansette i denne verden, ikke nedover i det lave, der Jesus befant seg. — Generalforsamlinger i store bedrifter f. eks., selv i verden, avholdes ofte sittende rundt et bord, i samme høyde. Men i den religiøse verden har man innført plattformer og rangordninger verre enn det man vanligvis er vidne til andre steder.

«. . . forat de kan lære de unge kvinner å elske sine menn og sine barn.» Tit. 2, 4. På dette område må vi våke, slik at vi ikke rives med av de ugudeliges forvillelse. (2. Pet. 3, 17.) Barn som er elsket er velkomne. Gudfryktige mødre elsker sine barn, er glade for å vente dem, glade for å få dem, glade for å stelle med dem. Hvor stor de ugudeliges forvillelse er blitt på dette område! Til tross for alle de hjelpemidler man har i dag, romslige boforhold i forhold til tidligere osv., synes man det er byrdefullt å få barn! Mødre går heller ut i arbeidslivet for å kunne skaffe seg noe mer av det jordiske, forgjengelige. — La oss ikke her bli revet med av de ugudeliges forvillelse!

Frigjørelse fra storaktighet og onde tankebaner.

«Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden.» Joh. 3, 19. Jesus beseiret mørkets fyrste og kastet ham ut i hellig nidkjærhet. — Det er ved Guds nåde skjedd store ting iblant oss. Hvor finnes det en slik enhet som den vi opplever iblant oss? Det er en dom for den religiøse verden med all dens splittelse og strid. Og tenk på alle de lykkelige familier som er kommet i stand ved korsets ord! Men verdens fyrste skal beseires i enda større og dypere grad. All æresyke og alle hovmodstanker må nedkjempes. Jesus hatet storaktighet. Han kom ridende på aseninnens unge fole. I denne ånd kan også vi beseire hovmodet.

I Mal. 3, 2 leser vi om smelters ild og tvetteres lut. Det er få i dag som har sans for en dypere renselse. Det er mye storaktighet. Tempeldørene må lukkes for alt slikt. (Mal. 1, 10.) Ingen gjennomtrekk fra verden. Ingen æresyke og stolthet må slippe inn. Alt slikt må renses vekk ved doms og fortærelses ild. Gud har velsignet oss i overmåte stor grad. Men det må alltid være et sukk i vårt indre etter mer av Gud.

«Og Herren så at menneskets ondskap var stor på jorden, og at alle dets hjertes tanker og påfunn bare var onde den hele dag.» 1. Mos. 6, 5. Det er mange tanker som kan stige opp i et menneskes hjerte. Mange er svært plaget og lever i onde og nedbrytende tankebaner. Vi er ikke kalt til å leve i disse onde sirkelbaner. La oss tenke gode tanker, fredstanker. En tenker ikke rett om Gud dersom en går motløs omkring. Tanker om hvem som er den største, er ødeleggende tanker. Og hvor vondt det er å huse bebreidende tanker, urolige tanker, tvilende tanker. Som vi tenker, slik er vi. Hvor godt det er når troens tanker fyller vårt sinn, trøstefulle tanker, fredstanker. Har vi fredstanker, kan vi etterlate oss fred der vi ferdes. Tenker man på herlige brødre og søstre, kan man ha et stadig gjestebud i sitt indre.

En av de første synder som ble begått i verden var avindsynden. Det var også av avind de korsfestet herlighetens herre. Ja, midt i menigheten star en i fare for å lukke avindstanker inn. Og ond mistanke. Gud kan ikke forherlige seg i legemer som huser slike tanker.

La oss møte fremtiden med troens tanker og i alle ting la våre begjæringer komme frem for Gud i påkallelse og bønn med takksigelse. Da skal Guds fred bevare våre hjerter og våre tanker i Kristus Jesus. Fil. 4, 6—7.

Virkelig fri.

«. . . og fra alt det som I ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i ham enhver som tror.» Ap. gj. 13, 39. Dette vers uttrykker i korthet evangeliet som Jesus kom med. Loven maktet ikke å komme det skjulte begjær tillivs. Men Jesus kom med det sanne liv. «Får da Sønnen frigjort eder, da blir I virkelig fri.» Joh. 8, 36.

Hor er en spesiell synd. 1. Kor. 6, 18: «. . . men den som driver hor, synder mot sitt eget legeme.» Det var denne synd som preget Noahs og Lots dager og som også preger vår tid. Dette område er i det hele tatt en veldig prøvesten på ens skjulte liv, og en kommer ikke til hvile her uten å være sann i hjertets innerste.

Frelsen i Kristus består ikke bare i frigjørelse fra den synd som kommer ut fra legemet, men i befrielse fra den synd som bor i kjødet. Dette er Kristi død.

Skal f. eks. broderskapet bli herligere, da må legemets gjerninger ved Ånden bli åpenbare for oss og dødes ved Ånden. Derved lærer vi forskjellen på godt og ondt i langt dypere grad, og legemet frigjøres fra synden i kjødet.

Denne velsignede frigjørelse er vårt kall i Kristus. La oss vekke hverandre for dette høyhellige kall. Dette evangelium er betrodd oss, og ved det kan vi vinne Jesu Kristi herlighet, bli delaktig i alle hans dyder.

«Ta ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerning som jeg har kalt dem til!» Ap. gj. 13, 2. Vi må også forstå den gjerning Gud har kalt oss til og være tro i den. Vi har en gjerning i tiden. Og alt dreier seg om at synden kommer bort og at liv og uforgjengelighet kommer for dagen.

Det kunne skrives en hel bok på grunnlag av alt det velsignede ord som ble talt på stevnet. Ovenstående referat er bare et lite utdrag fra stevnet, men skulle gjenspeile det som var det vesentligste i det budskap som kom frem. Over tre tusen venner var samlet, fra mange forskjellige land. Som vanlig ble det holdt spesielle ungdomsmøter, hvor mange søkte frelse og fornyelse.