Av Herren veies gjerninger

Av Herren veies gjerninger

«Alle en manns veier er rene i hans egne øyne, men Herren veier åndene.» Ordspr. 16, 2.

«— la Gud veie meg på rettferds vektskål, og han skal se at jeg er uten skyld.» Job. 31, 6.

Det er ikke bare å ha mange gjerninger, men det er spørsmål om tyngden i dem. Det lærer vi i 1. Kor. 13, og av Jesu ord til fariseerne.

«Ve eder, I skriftlærde og fariseere, I hyklere, I som gir tiende av mynte og anis og karve, og ikke enser det som veier tyngre i loven: rett og barmhjertighet og trofasthet! Dette burde gjøres, og det andre ikke lates ugjort.»

Her ser vi hva det er som veier. Det er fylden av dydene i gjerningen som gir gjerningen vekt. Når vi tenker på at menigheten vokser, så tenker de fleste på antall personer, større lokaler og forskjellige virksomheter, og spesielt misjonsarbeide blant hedningene. Hos apostlene derimot kom det i andre rekke. «Jeg frykter for eder at jeg kanskje forgjeves har gjort meg møye med eder. — Mine barn, som jeg atter føder med smerte, inntil Kristus vinner skikkelse i eder!» Gal. 4, 11 og 19. Veksten var at Kristus vant skikkelse i dem. Det var at de enn mere gjorde fremgang i broderkjærligheten. 1. Tess. 4, 9—10. Apostelen sørget over at hebreerne fremdeles var småbarn. Å vokse, det var ved lydighet å få sine sanser oppøvd til å skille mellom godt og ondt. Hebr. 5, 9—14. Ja, Peter måler deres fruktbarhet etter den vekst de hadde i dydene. Hvis ikke de vokste, var de ufruktbare i kunnskapen om vår Herre Jesus Kristus. 2. Pet. 1, 5—11.

Vi ser at apostlene skriver ikke mye om det de religiøse kaller for virksomhet og aktiviteter. En skulle jo tro de hadde skrevet en masse om misjonsarbeide, men vi leser omtrent bare om personlige formaninger til å utvikle seg i Kristi dyder. 1. Tim. 4, 12—16. 6, 11—14. Det var jo også nødvendig, for det var deres kall å forkynne Kristi dyder. 1. Pet. 2, 9. Og jo større fylde de hadde av dydene, desto større kraft og tyngde hadde de i sin forkynnelse.

«— for Gud elsker en glad giver.» 2. Kor. 9, 7. Har man ikke glede ved å gi, er det heller ingen tyngde i gaven. Og gir en for å sees av mennesker, da har en allerede fått sin lønn. Altså hadde den gjerning ingen verdi hos Faderen. Matt. 6, 1.

En har lett for å verdsette enkelte gjerninger fremfor andre. Derfor blir det også mye seremoni. Mange er så opptatt i misjonsarbeide, og aktiviteter at de får ingen tid for sin familie. Familien blir for slike noe av mindre verdi. I alt det strevet for misjonen er det også en masse strid og avind, og de er langt vekk fra den frukt som skulle være resultatet av deres tjeneste, nemlig helliggjørelse. Rom. 6, 22.

«Og alt som I gjør i ord eller i gjerning, gjør det alt i den Herre Jesu navn, idet I takker Gud Fader ved ham!» Kol. 3, 17. Her ser vi at det blir likt med alt hva vi gjør. Fylden av Kristi dyder, som gir våre gjerninger verdi og tyngde, har vi jo i vår ånd og i vårt hjerte, og fra hjertet utgår livet. Det jeg taler, og det jeg gjør, kommer ut av hjertet. Derfor blir det ingen forskjell. «Enten I altså eter eller drikker, eller hva I gjør, så gjør alt til Guds ære!» 1. Kor. 10, 31. Det er det samme hjerte som alt hva jeg gjør, kommer ut ifra. At jeg betrakter enkelte ting som mer hellig enn andre, slik at en skal gå og tale og se ut mer hellig enn ellers, er bare hykleri for å sees og høres av mennesker. I det hykleriet bedrar en seg selv. Bare de gjerninger som drives frem av Kristi dyder, Gud til ære og lov, har verdi for evigheten. Fil. 1, 10—11.