Guds kjærlighet

Guds kjærlighet

Det er en vesensforskjell på Guds kjærlighet og menneskekjærlighet. I Guds kjærlighet er det ikke forandringer eller skiftende skygge. Menneskekjærligheten forandres og påvirkes ettersom andre oppfører seg. Hvor mange er det ikke som blir forelsket i hverandre og gifter seg, og siden får imot hverandre og skiller seg, ja, til og med hater hverandre.

«Og fordi urettferdigheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste. Men den som holder ut inntil enden, han skal bli frelst.» Matt. 24, 12—13.

De som kjærligheten blir kald hos, har hatt menneskekjærlighet, eller kommet ut av Guds kjærlighet. De andre som ikke får en kald kjærlighet, de har Guds kjærlighet, den som ikke forandrer seg etter hvordan forholdene er, eller hvordan menneskene oppfører seg. Det er den guddommelige kjærlighet Jesus forkynte, når han sa: «Elsk eders fiender, velsign dem som forbanner eder, gjør vel imot dem som hater eder, og be for dem som forfølger eder, forat I kan bli eders himmelske Faders barn, osv.» Matt. 5, 44—48.

Jesus forkynte evangeliet. Det var et guddommelig liv som var blitt mulig ved det verk Jesus fullbrakte i sitt kjøds dager, og som han forkynte i Bergprekenen. Matt. 11, 5—6. Hebr. 5, 7—10.

«Rens eders sjeler i lydighet mot sannheten til uskrømtet broderkjærlighet, og elsk hverandre inderlig av hjertet.» (Ufarvet kjærlighet. Tysk overs.) 1. Pet. 1, 22.

En uskrømtet — ufarvet — kjærlighet, det er Guds kjærlighet. Hvis min kjærlighet påvirkes eller blir farvet av de andres oppførsel eller måte å være på, da er det egoismen min som gir utslag. Skal jeg bli i Guds kjærlighet, må forholdene og andres oppførsel virke rensning i meg så jeg kan forbli i Guds kjærlighet. Jeg skal ikke rense de andre forat min kjærlighet ikke skal bli farvet av deres oppførsel.

«I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» «Og vi har kjent og trodd den kjærlighet som Gud har til oss. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, han blir i Gud, og Gud blir i ham.» «Vi elsker fordi han elsket oss først.» 1. Joh. 4, 7—21.

Vår kjærlighet skal ikke ha sin kilde i mennesker og deres oppførsel, men i Gud. Jesus gav sitt liv mens vi var fiender. Hadde Jesu kjærlighet blitt farvet av den behandling han fikk av mennesker, da var han ikke forblitt i Faderen og Faderen i ham, da hadde han syndet, og djevelen hadde fått makt. Da hadde han måttet dø for sine egne synder og var ikke blitt verdens frelser. Han måtte altså bli i Gud — i kjærligheten — for sin egen frelse og for å bli verdens frelser. Det samme var det med Stefanus for selv å bli frelst. Slik blir det også med oss: «forat I skal vinne vår Herre Jesu Kristi herlighet.» 2. Tess. 2, 14.

«Rens eders sjeler i lydighet mot sannheten.» Fordi man ikke vil erkjenne sannheten, legger man skylden på andre og forholdene. Man blir urolig når en må lide urettferdig. Da blir man ikke i Gud — i kjærligheten. Hadde man elsket sannheten og renset bort sin egen egoisme, da hadde man forblitt i Gud — i kjærligheten — og i hvilen. Guds kjærlighet hadde øket.

Vi leser i Judas brev om den dårlige situasjon som var der, og de får denne formaning: «Men I, elskede, oppbygg eder på eders høyhellige tro, bed i den Hellige Ånd, og hold eder således til Guds kjærlighet, mens I venter på vår Herre Jesu Kristi miskunn til evig liv!» Da kan man også gjøre en gjerning iblant menneskene, slik vi leser videre.