Oppøvde sanser

Oppøvde sanser

«Men fast føde er for voksne, for dem som ved bruken har sine sanser oppøvd til å skille mellom godt og ondt.» Hebr. 5, 14. — Denne oppøvelse av sansene til å skille mellom godt og ondt er av aller største betydning for menighetens liv og utvikling.

Når noen er direkte onde, vil dette med letthet kunne smakes og kjennes av andre. Slike vil i menigheten ofte ikke komme rett langt med sin ødeleggende gift. Skjønt det nok også hos mange kan være en alvorlig mangel på å tefte bitterheten hos sin neste.

Men vi trenger nok oppøvde sanser i en langt dypere grad enn til å skille mellom godhet og direkte ondskap. La oss si at noen skal fremlegge en sak for en annen. Saken eller forholdet kan fremlegges både overbevisende og greit, og man merker ingen direkte bitterhet, men heller en slags omsorg for det som sant og rett er. Og likevel kan det være så menneskelig, så menneskelig. Det er så riktig og sant, men en røper sin manglende sans for å lide. Det er så velment, så velment. Og likevel et dundrende bomskudd. Ja, det er så overbevisende riktig, men samtidig så tydelig uåndelig. Hele menneskesjelen er i aktivitet, og man røper at man ikke er våken overfor tendenser og impulser fra ens eget sjelsliv. Samtidig kan man være årvåkenheten selv når det gjelder saker og forhold en har å gjøre med.

«Her gjelder det vett som har visdom», heter det i Åp. 17, 9. Nemlig den visdom som gjør at vi forstår vår vei. Ordspr. 14, 8. Det er her vår årvåkenhet må settes inn for fullt, til å forstå vår egen vei i forholdet. Da vil vi oppdage at vårt sjelsliv rett ofte ønsker å spille oss et puss, ja, at vår egen sjel har gode evner til selvbedrag. Da vil vi bli overbevist om at vi har mange og gode grunner til å tie og lide og finne vår egen vei i forholdene. Resultatet blir oppøvde sanser til å skille mellom godt og ondt.

Et uttrykk heter slik: «å snakke rett ut fra leveren». Slike som snakker «rett ut fra leveren» blir ofte betraktet som djerve og åpne folk, som ikke er redd for å si sannheten. En synes kanskje det er rent et kompliment når det kan sies om en at han eller hun «snakker rett ut fra leveren». Men det er nok svært langt fra å være guddommelig. — «Det som kommer fra hjertet, går til hjertet», heter et annet ord. Og det er jo noe helt annet. Er man i sannhet gudfryktig, så får jo Guds ord lov til å dømme hjertets tanker og råd. Hebr. 4, 12. Det som da kommer fra hjertet, det har da gått gjennom denne behandling. Der er tanker og råd blitt dømt, der er det blitt foretatt en sortering, der skilles det edle fra det uedle. Det som kommer fra hjertet, er renset i ilden og kan utrette store ting også i andres hjerter. Men det som kommer «rett ut fra leveren», kan billedlig talt sies å gå «rett til leveren» hos den som hører og kan ofte lage uro og ubehag. Vi burde jo kunne skille mellom disse to vidt forskjellige måter å ha det på.

La oss interessere oss for å få oppøvde sanser til å reagere åndelig og riktig i forholdene, reagere skriftmessig. Et eksempel på riktig «bibelsk reaksjon» i et gitt forhold finner vi i 1. Joh. 5, 16: «Dersom noen ser sin bror gjøre en synd som ikke er til døden, da skal han bede.» Ja, hvordan er det med den riktige reaksjonsevne hos oss? «Da skal han bede!» Da er det jo en lett sak i alle fall å lage en hel liten liste over hva man ikke skal! . . . Tenk, det står så enkelt «da skal han bede!» Ja, skulle ikke det være den beste vei å gå? O, måtte vi få oppøvde sanser!