Å ha synd - og å komme til hvile

Å ha synd — og å komme til hvile

«Dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.» Johannes skriver videre: «Mine barn! dette skriver jeg til eder forat I ikke skal synde.» K. 2, 1. Da forstår vi at å ha synd og å gjøre synd er to vidt forskjellige ting.

Hva er det så å ha synd? «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt.» Rom. 7, 18. Derfor skriver apostlene om kjødet med dets lyster og begjæringer. Det er altså å ha synd, og derfor blir vi fristet. Mange tror at det betyr at i hjertet vårt bor det intet godt, og henviser til hva Jesus sier i Matt. 15, 19: «For fra hjertet kommer onde tanker: mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, bespottelse. Dette er det som gjør mennesket urent.» Men Jesus sier også: «Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.» Matt. 5, 8. Og Peter sier: «. . . idet han ved troen renset deres hjerter.» Ap. gj. 15, 9. «. . . at Kristus må bo ved troen i eders hjerter.» Ef. 3, 17. Da har en opplevet en ny fødsel. Kommer det da noe urent inn i hjertet, har man gitt etter for fristelsen fra synden i kjødet.

Tenk å ha synd og å bli fristet, men ikke gjøre synd, det er en veldig seier, en veldig herlighet. Til det er vi kalt ved evangeliet. Det er den frelse Jesus har fullbrakt for oss, idet han ga avkall på å være Gud lik. «Ettersom da barna har del i blod og kjød, fikk også han i like måte del deri, forat han ved døden kunne gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen.» Hebr. 2, 14—18. Hvis ikke kjødet med dets lyster og begjæringer blir brakt i døden, har djevelen makt. For å gjøre ham maktesløs måtte Jesus ha del i det samme kjød som oss. «Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, forat han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å gjøre soning for folkets synder. For derved at han selv har lidt og har vært fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet.» Det kunne ikke skje på annen måte.

Denne herlige frelse har Antikrists ånd gjort til intet for menneskene, ved at den benekter at Jesus fikk del i det samme kjød som oss. 1. Joh. 4, 1—3. 2. Joh. 7. De forsøker å forklare at Jesus hadde et hellig kjød uten å bli fristet som oss. Men da har de også bortforklart Jesu død, den vi skal bære i legemet, forat Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme. 2. Kor. 4, 10—11. Da har de også bortforklart det navnet som han stadig brukte om seg selv: «Menneskesønnen». De har også bortforklart at vi kan bli hans brødre. Denne bortforklaring har Antikrist stor interesse av, og mange er de falske profeter som har arbeidet i hans ånd.

Denne herlige seier: å ha synd, men ikke gjøre synd, men døde den, bortforklarer de ved å fornekte Jesus kommet i kjød. Millioner av mennesker er ført vill og ser ingen frelse i fra sin syndige natur før de skal ut av legemet. Så har de gått tapt av likedannelsen med Jesus, og det å seire likesom han seiret. Rom. 8, 28—29. Åp. 3, 21.

«Da nu Kristus har lidt i kjødet, så væpne og I eder med den samme tanke, at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden.»

Av dette skriftsted kunne man nesten tro at Jesus syndet og strevet med å få seier. Det ville ha blitt slik dersom det å ha synd var det samme som å gjøre synd. Det være langt ifra, men det er det samme som å bli fristet, og det leser vi rikelig om at Jesus ble. Derfor kan vi trede frem for nådens trone med frimodighet. Hebr. 4, 15—16.

Hva betyr altså det at han ble ferdig med synden? Jo, da var all synd i kjødet dødet. Han ble ikke fristet mer, Satans makt var knust. Å få dødet synden i kjødet, kostet lidelse i kjødet. På Golgata ble han ferdig med dette verket, og han ropte: «Det er fullbrakt!» Da kunne heller ikke døden holde hans legeme. Gud reiste ham opp, og han kunne sende den Hellige Ånd, den Ånd han selv hadde ofret seg i, over disiplene. Nå kunne de vandre i den samme Ånd og ikke fullbyrde kjødets begjæringer, men korsfeste kjødet med dets lyster og begjæringer, Gal. 2, 20, 5, 16 og 24, og bære Åndens frukt. V. 22.

Mange tror at de ved Åndens dåp blir frigjort fra synden i kjødet — egenviljen — slik at de ikke kjenner noen lidelse ved å fornekte seg selv. Slike har dåret seg selv, og sannhet er ikke i dem. Men, Paulus aktet kunnskapen om Kristus så høyt at alt det som før var vinning, ble som skarn for ham, og han skriver: «Så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død.» Fil. 3, 7—10.

Det ble altså den samme lidelse i kjødet for å bli ferdig med synden, slik at vi kan leve etter Guds vilje i den tid vi ennu skal være i kjødet. Vi har jo levet i synd, men ved å få del i Kristi lidelser opphører det. Men ikke bare det, ved Kristi lidelser vil også Kristi død virke. Vi skal ikke alltid fristes av det samme. Døden skal virke over synden i kjødet, slik at det blir hvile hvor det før var lidelse. Dette er den nye og levende vei til helligdommen, som Jesus innvidde oss gjennom sitt kjød. Hebr. 10, 20. Den fører til det personlige vitnesbyrd Paulus gir i Gal. 2, 20. Herlige resultat!