Stevnereferat: Påske 1981

Påskestevnet

Stevnet på Brunstad i påsken samlet ca. 3000 venner fra forskjellige land. Helt fra India, USA og Canada kom tilreisende venner. Og stevnet var i sannhet de lange reiser verd. Det evighetsutbytte man tar med seg fra et slikt samvær er ikke til å måle. Det personlige utbytte avhenger av graden av den personlige hunger og tørst. Måtte også følgende stevnereferat bli til velsignelse for enhver som leser det:

I pottemakerens hånd.

Stevnet ble helt fra begynnelsen av preget av Herrens ord til profeten Jeremias: «Stå opp og gå ned til pottemakerens hus, og der vil jeg la deg høre mine ord.» Jer. 18, 1—4. Allerede i oppfordringen: Stå opp! og deretter: Gå ned! ligger det en veldig undervisning. Det er ved å fornedre oss vi kommer til «pottemakerens hus». Der nede i fornedrelsen kan vi høre Herrens røst. Der hører vi det som vi aldri hørte i vår overfladiskhet på høydene. Og der blir vi dannet som leret i pottemakerens hånd. Det er en stor nåde å få befinne seg på hans dreieskive. Og det skal i sannhet mange omdreininger til på skiven for å bli renset fra all vår egoisme og alt vårt hovmot. For hver «omdreining» er det noe Herren har å si oss. Intet av det vi blir utsatt for og opplever skjer på slump eller er tilfeldig. Alt hører med til pottemakerens forming av leret.

«Visdommen har bygget sitt hus.» Ordspr. 9, 1. Det er til vårt evige gagn at vi lar visdommen danne oss og oppdra oss. Visdommen maner oss i forholdene: Vis barmhjertighet, det er visdomsfullt. Eller: Ydmyk deg, det er det klokeste du kan gjøre. La oss elske denne visdommens røst. Visdommen vil gjøre oss rike på Kristi liv og dyder.

Godhet.

Når pottemakeren arbeider med leret, er det mange hårde klumper som må renses bort og fjernes. Det er mye hårdt i vårt liv som må fjernes av den guddommelige pottemakers hånd for at vi kan bli helt igjennom gode. I Rom. 2, 4 leser vi at Guds godhet driver oss til omvendelse. Det er bare godhet som kan skape samfunn. Og de som det er dårlig med, kan «drives til omvendelse» bare ved godhet. Det er ofte så mange problemer og floker. Kun ved sannhet og godhet kan floker løses. Derfor står det skrevet om Jesus at han kom full av nåde og sannhet. En må nemlig vise menneskene stor nåde om de skal kunne ta imot sannheten. La oss ikke være så opptatt med å få sagt sannheten at vi glemmer å vise dem nåde og godhet.

Om Gud hadde «gått til angrep» på oss med sannheten, hvem hadde da blitt frelst? Små barn går ofte til angrep når noe går dem imot. Slik også med småbarn i Kristus. Når de ser noe som ikke er som det skal være, går de ofte til angrep. På dette angrep følger kanskje et motangrep. Og så går samfunnet i stykker. Tenk om man hadde forstått å overvinne det onde med det gode! Når noen er vrange, så trenger de møte ekstra mye godhet for at ikke samfunnet med dem skal brytes. For de må jo være i samfunnet om vi skal kunne arbeide med dem. Jesus støtte ingen bort. Det må heller ikke vi gjøre.

Om det er noen vanskeligheter i en menighet, så er ikke den noen Herrens medarbeider som sitter og prater og øver kritikk. Det er bare godhet som kan løse vanskelighetene. Vi må ikke angripe Guds utvalgte, de som Jesus har gitt sitt liv for, samme hvor mangelfull deres forståelse og oppførsel måtte være. Den som ikke forstår å arbeide for samfunn over hele linjen, han er ingen Guds medarbeider. Det er inderlig barmhjertighet, inderlig godhet osv. som må til for å bevare samfunnet. Kol. 3, 12.

Om en som er Guds medarbeider blir utsatt for angrep fra noe hold, så hører han godt etter når anklager rettes mot ham. Kanskje det er noe å finne som skal renses bort. Når så de andre merker at han (eller hun) kan høre på dem, blir det samfunn, og han har da mulighet til i visdoms saktmodighet å hjelpe dem til lys og en bedre forståelse.

Et umodent eple ser vel, hva den ytre form angår, ut som et modent. Men det er enda surt og uspiselig. Det er først når vi kan utstråle inderlig godhet at vi kan virke dragende på vår neste. Og det er ved å bli et stort null i oss selv at grunnlaget er lagt til en slik modning i det gode. Da kan vi vandre ydmykt med vår Gud og også vandre ydmykt med vår bror.

I familielivet er det stort behov for å vise godhet. Når f. eks. far roper et barn til seg, bør det ikke være tvil hos barnet at det far har på hjertet, er noe godt. En tilsynsmann skal ikke være voldsom. 1. Tim. 3, 3. Heller ikke en far overfor sine barn. Vold er satanisk. Det kan ligge nær å være voldsom for den som har makt og skal behandle den svakere. Måtte vi behandle våre kjære med «salvede hender», tale til vår neste med «en salvet munn».

Godhet og strenghet.

«Så se da Guds godhet og strenghet.» Rom. 11, 22. Det gjelder å være Guds etterfølger i begge disse dyder. Her er det ikke tale om enten godhet eller strenghet, men om både godhet og strenghet. Likesom det er tale om både nåde og sannhet. Vi skal ikke være gode på bekostning av sannheten, heller ikke miste godheten når vi er strenge.

Mange kan ikke gjennomføre strenghet uten å bli sint og utålmodig. Men ved Guds nåde er det fullt ut mulig å si sannheten og samtidig være god.

Samfunn ved bordet.

«I skal ete og drikke ved mitt bord i mitt rike,» sier Jesus til sine disipler. Dette er uttrykk for intimt samfunn. Vi lærer av dette også hvor viktig det er å befordre samfunnet når vi sitter til bords med hverandre, f. eks. når vi sitter til bords med ektefelle og barn. Det er ikke bare spise vi skal når vi sitter til bords. Det er gyldne anledninger til samfunn. Der kan vi ivareta det Herren vil ha ivaretatt og så de «gullkorn» han gjerne vil ha sådd i hjertene.

«Jeg har hjertelig lengtet etter å ete dette påskelam med eder før jeg lider», sa Jesus til sine disipler den dag han innstiftet nadverden. Denne hjerteligheten (. . hjertelig lengtet . .) bør komme langt mere frem i vårt forhold til hverandre: En hjertelig lengsel etter å komme sammen, en hjertelig lengsel etter å komme hjem og velsigne ektefelle og barn, en hjertelig kjærlighet til hverandre. Elsk broderskapet, formanes vi til. Og her er alle brødre og søstre innesluttet, uten unntagelser.

«Jeg kjenner eder ikke», sier brudgommen til de dårlige jomfruer. De hadde ikke latt seg danne av pottemakeren. En kan på sett og vis la seg danne av miljøet i menigheten. Men noe helt annet er det å la seg danne av pottemakeren (Herren) selv.

Overflodsliv.

«Jeg er utgått fra Faderen og kommet til verden, jeg forlater verden igjen og går til Faderen.» Joh. 16, 28. Vi har all grunn til å lovprise ham som utgikk fra Faderen og kom til verden for vår skyld. Faderens enbårne sønn hadde sin lyst i menneskenes barn og ville gjøre oss delaktige i sin herlighet. Det ligger en ufattelig kjærlighet bak hans fornedrelse for vår skyld. Han lot seg føde i en stall. Han elsket tjenerstanden og etterlot oss et forbilde i ringhet. Da han red inn i Jerusalem, valgte han en aseninnes unge fole som ridedyr. Det var ikke mange som forstod at han var konge. Men så var han heller ingen konge etter denne verdens vis. Han var rettferds konge og freds konge. Det rike han oppretter, er et rettferds og fredsrike. Der han kom ridende på aseninnens unge fole hadde han beseiret det styggeste og farligste som finns, nemlig hovmodet, all tilbøyelighet til å ville synes, bli stor, komme opp. Han måtte gå aller dypest ned for å vinne denne seier. La oss følge ham på denne vei og vokte oss for hovmodet og alle dets utslag, som æresyke, forfengelighet, storaktighet osv. Kun ved ydmykhet får vi del i det overflodsliv Faderen har kalt oss til.

Et eksempel på slikt overflodsliv ser vi i Makedonias menigheter, som vi leser om i 2. Kor. 8. Der hadde ikke gjerrighet og søken av sitt eget noen makt. De var hårdt prøvet, men hadde en overvettes glede. De var dypt fattige, men hadde en rikdom på oppriktig kjærlighet. De ba inntrengende om å få lov til å være med i hjelpen til de hellige. Selve hemmeligheten ser vi i vers 5: «De ga seg selv først til Herren og til oss ved Guds vilje.» De hadde gitt seg helt og holdt derfor ikke noe tilbake. Dette var hemmeligheten til deres giverglede. Måtte samme giverglede finnes hos oss alle!

Det passer absolutt ikke å være lunken og slapp når vi betenker det offer Jesus bragte for vår skyld. Måtte vi ære ham for det offerliv han levde ved selv å være helt ofret!

Det kan ofte klebe spesielle svakheter ved en, som rent er som en slektsarv. F. eks. gjerrighet. Eller treghet. Treghet kan virke lammende i møter og sammenkomster. Alt slikt må vi renses ifra.

«Derpå skal alle kjenne at I er mine disipler, om I har innbyrdes kjærlighet.» Joh. 13, 35. Dette er kjennemerket på Jesu sanne disipler. Det oppstår i dag mange grupper og retninger innenfor det religiøse liv. Hver enkelt gruppe legger hovedvekten på den sannhet som de er spesielt grepet av. Det vanlige er imidlertid at de etter en tid ikke unngår strid og splid. Jesu sanne disipler derimot elsker hverandre og dømmer seg selv. Adams barn setter seg selv først i alle ting. Kristi disipler elsker fremfor alt sin neste og setter seg selv først kun i denne ene ting, nemlig å dømme seg selv.

En av visdommens egenskaper er skarphet. Men er vi skarpe uten kjærlighet, da er det en skarphet som er av det onde.

Straks.

I Luk. 9, 59—62, leser vi om noen som ville følge Jesus, men som hadde sine forbehold. Det var noe de ville gjøre først Det lød et: «Følg meg!», men så var det et forbehold hos den andre: «gi meg først lov til . . . .» I Mark. 1. kapittel leser vi om noen velsignede menn som straks forlot det de holdt på med og fulgte Mesteren. De var «straksmennesker». Det er slike som er skikket for Guds rike. Og Gud kan forvandle oss fra å være «utsettelsesmennesker» til å bli «straksmennesker». Slike blir støtter i Guds tempel.

Måtte vi ikke leve vårt liv med et eller annet forbehold. Mange mennesker ligner pakker som bærer etiketter som f. eks. «Forsiktig!» «Må ikke støtes!» Gud ønsker ha oss helt. Måtte vi heller bære følgende «etikett»: «Jeg hører Herren til!»

La oss være «straksmennesker» i å fornedre oss! Slike som fornedrer seg, blir også hørt. Det sørger Gud for. Jesus er blitt hørt inntil i dag. Fordi han fornedret seg. Vi ønsker f. eks. at våre barn skal høre på oss. Ja, la oss fornedre oss. Når våre liv understreker våre ord, så blir vi også hørt.

«Ydmyk eder derfor under Guds veldige hånd, forat han kan opphøye eder i sin tid.» 1. Pet. 5, 6. Tenk, Guds tanke er å opphøye oss! Men forut for opphøyelse går selvfornedrelse. Vi kan lære mye av Jakobs kamp ved Pnuel (1. Mos. 32 og 33). Han tilkjempet seg der en velsignelse som gjorde at han ble i stand til å bøye seg syv ganger til jorden for sin bror.

Regnskap for seg selv.

«Så skal da hver av oss gjøre regnskap for seg selv.» Rom. 14, 12. Dette viktige ord har bare de færreste tatt skikkelig til hjertet. Likegyldig hva som hender og hva vi blir utsatt for av gjerning og tale så skal enhver av oss gjøre regnskap for seg selv og ikke for andres gjøren og laten. Dette er veldig hvilefullt.

Enkelte mener å måtte gjøre slik eller slik, til menighetens beste. Men de har ikke visdoms saktmodighet og hører derfor ikke Åndens tale. Når slike griper inn, tjener det ikke til fred. Eller man har lært å tåle og lide, tåle og lide, og så tåler man og lider man, men kommer aldri til hvile. Da har man ikke forstått det vesentligste, nemlig å dø. Forstår vi å dø, da er det intet mer som støter oss, intet som vi er fornærmet eller opprørt over osv. Først da kan vi være Herrens tjenere. Og av slike tjenere er det dessverre ikke mange.

De eldste formanes til å vokte Guds hjord, «ikke som de som vil herske over sine menigheter, men således at I blir mønster for hjorden.» 1. Pet. 5, 3. Enkelte kan i sin iver for å holde menigheten ren sette opp regler og forordninger i den grad at vennene knapt får puste. Enkelte lider under dette og kjenner seg slavebundet, og så plutselig en dag vil de frigjøre seg. Men så forstår heller ikke de å være tjenere, og så kan det dannes rent en «opprørsklikk». Slike forstår langt fra å tjene slik at det blir velsignet i menigheten.

Forstanderen på sin side er kalt til å være et mønster for hjorden. Han kan ikke vente at f. eks. de yngre skal underordne seg de eldre uten videre, slik som seg hør og bør, 1. Pet. 5, 5, men han skal hjelpe dem frem til det ved å være et forbilde. I denne forbindelse er det anbefalelsesverdig å lese alle de formaninger som Paulus skriver til den Herrens tjener Timoteus. Det er ingen av oss som ikke trenger slike formaninger.

Det er lettvint nok å holde straffeprekener for forsamlingen. Men dette er ikke Kristi Ånd. Blir en utsatt for kritikk, skal en bare være stille og høre godt etter. Kanskje kan man finne noe å avlegge. Vi kan nemlig ikke bortforklare det inntrykk andre har av oss. Vi skal gi oss til hverandre, slik vi leste om Makedonias menigheter: de ga seg selv først til Herren og til oss ved Guds vilje. Når vi kommer sammen til oppbyggelse, må man ikke stå frem i sin menneskelige styrke. Da merkes det at det man bringer, ikke er noe som er blitt levende for en personlig, men at en sikter til denne og hin eller til dette og hint. Og dette er ikke å tjene til samfunn og fred.

Vi må regne med at de som vi har å gjøre med, er gode og vil det gode. Og ydmykhet er den grunn vi må stå på for at inderlig barmhjertighet og kjærlighet kan stråle frem fra våre liv.

Når vi formaner til gudsfrykt, er det lett å ta eksempler i øst og vest i den grad at man binder tilhørerne på alle vis. Vi skal legge merke til at i Bibelen står det tallrike formaninger, men ikke mange eksempler. F. eks. formanes vi til gudsfrykt med nøysomhet. Men så får enhver finne ut, ifølge graden av hunger og tørst og gudsfrykt, hva dette innebærer i praksis.

La oss si at en har mange barn og samtidig ser unge, ugifte søstre som en mener burde være mere innsatsvillige. Så fremholder man kanskje med stor styrke og myndighet at de burde få øynene opp for å hjelpe til. Og mange ofrer seg jo også svært hva dette angår. Men kanskje mange føler det som noe som er pålagt dem, deres samvittighet er blitt bundet til å gjøre slik som de mange eksempler krever. La oss lære f. eks. av brevet til Titus, hvor det bl. a. står: «Også våre må lære å gjøre gode gjerninger.» Paulus føyer ikke til en mengde eksempler. Han ønsker bare å vekke hjertene, så de kan ha glede i det de gjør. Ingen skal sette opp regler for oss. Men la oss være oppfinnsomme i kjærligheten!

Havesyke = avgudsdyrkelse.

Like før Jesus gikk til sin offentlige virksomhet, prøvde Satan å dåre ham og tilsløre hans øyne ved å henvise til denne verdens herlighet. Men Jesus lot seg ikke dåre. Vi må også vokte oss, så denne verdens gud ikke får forblindet vårt sinn. 2. Kor. 4, 3—4. Havesyke f. eks. er avgudsdyrkelse og tildekker øynene. Blir øynene tildekket, da skinner ikke lyset fra evangeliet om Kristi herlighet for en. Da er det slutt med vekst og utvikling i det gode. For det er bare når vi skuer Herrens herlighet at vi blir forvandlet fra herlighet til herlighet. 2. Kor. 3, 18. Skuer vi Herrens herlighet, da forstår vi å kjøpe, som de som ikke eier noe og å bruke verden, som de som ikke bruker den. 1. Kor. 7, 29—31. La oss som er foreldre, se vårt store ansvar her. Vi ønsker jo at evangeliet om Kristi herlighet skal stråle for våre barn. Da må vi være fri fra havesyke.

Vi har all grunn til å prise Gud at vi enda kan komme sammen til slike betydningsfulle stevner. Også dette stevne vil sette spor etter seg i manges liv. Måtte også ovenstående sammendrag fra stevnet bidra til at så må skje.