Tidens alvor

Tidens alvor

Esaias spådde om den tid vi nå lever i. «— Mørke dekker jorden og mulm folkene —.» Kap. 60, 2.

Det er tunge mørke skyer på verdens himmel idag, men det blir mørkere. Etterat Jesus har hentet bruden blir det fullkommen natt. Men før opprykkelsen går vi tider imøte, så vanskelige, at Gud selv må forkorte de dager. Matt. 24, 21—22.

Freden er tatt bort fra jorden og det er gitt menneskene et stort sverd, at de skulle slakte hverandre. Åpb. 6, 4. Det begynte med Kain og Abel, og har utviklet seg gjennom tidene, til det idag er et hat og fiendskap og krig og trusel om krig, over store deler av jorden. Den sosiale nød og det moralske forfall nærmer seg bunnen. «Sverdet» er blitt så stort at det kan utrydde jordens befolkning flere ganger.

Når det spørres i Es. 21, 11 «vekter hvor langt er det på natten?» Så er det bare ett pålitelig svar: «til ordet og vitnesbyrdet.» Es. 8, 20. «Salig er den som leser, og de som hører det profetiske ord, og tar vare på det som er skrevet der, for tiden er nær.» Åp. 1, 3. En må følge oppfordringen i Åpb. 4, 1. «— Stig opp her, og jeg vil vise deg det som skal skje heretter.» Profetisk betyr utsyn og det får vi ved å «stige opp», og ved å grunde på Ordet. Attrå etter, de andre ting, Mark. 4, 19, hindret at det ble fullmoden frukt, og at en ikke fikk noe åndelig utsyn.

En må «stige opp» og stå alene. Åpb. 12, 18. Der var Johannes kommet for Guds ords og Jesu vitnesbyrds skyld. Åpb. 1, 9. Det må være for Guds ords skyld at en blir utskilt og satt alene. Nå føler vi oss trygge, men plutselig kan uværet bryte løs. Jøde først og så greker. Rom. 2, 9—11. Som en tredjedel av jødene gikk med i siste krig, så vil en tredjedel av jordens befolkning bli drept, når de fire engler ved Eufrat løses. Åpb. 9, 13—15.

Når Johannes stod på sanden ved havet, så hadde han foran seg det opprørte, urolige og ugudelige folkehav, som «dyret» steg opp av. Bak ham steg skjøgedommen, og det kommende «frafall» opp av jorden, i et lams skikkelse. Åpb. 13, 11 og 2. Tess. 2, 3.

Utviklingen av både det gode og det onde, skal hastig skje i sin tid. Es. 60, 22 og Åpb. 12, 12. Profeten spår om Israels kommende herlighet, og i den utviklingen er vi med som Jesu brud. De utvikles samtidig, Israel, menigheten, skjøgen og den ugudelige verden.

Menigheten startet på pinsedag med en kolossal kraft. Omkring tre tusen på første dag. Litt senere ble det tillagt så det ble fem tusen av bare menn. Ap. gj. 2, 41 og 4, 4. Store deler av den daværende verden ble evangelisert. Men skjøgen utviklet seg også, og «mulmet» la seg over folkene. Men Guds virkninger sluttet ikke, vekkelsestider kom igjen. For noen århundre siden begynte også jødene å «tenke» på samling. Det skal hastig skje, og nå ser vi hastigheten tiltar.

Vi må tro på Jesu komme, Mat. 25, 6, og på jødefolkets åndelige gjenfødelse. Ap. gj. 15, 16. «Jesus sa: — det jeg sier til eder, det sier jeg til alle: Våk!» Mark. 13, 37.

Johannes så at «hele jorden» undret seg og fulgte etter dyret. Åpb. 13, 3. Men så står det i vers 13, 8, hele jorden, «unntagen» de som hadde fått sine navn skrevet i livsens bok hos Lammet som er slaktet. Der ligger utfrielsen fra det onde: «slaktet likesom Lammet.» Rom. 8, 36. Hav og brenninger skal bruse og menneskene engstes i fortvilelse, Luk. 21, 25—26, men Guds menighet er i hvile og over den skal ikke helvedes porter få overhånd. Matt. 16, 18.

Midt på natten henter Jesus sin brud!