Å tjene og være en tjener

Å tjene og å være tjener

«Men nu, da I er frigjort fra synden og er trådt i Guds tjeneste, har I eders frukt til helliggjørelse, og til utgang et evig liv.» Rom. 6, 22.

Alle mennesker gjør av og til tjenester. De som er kristne, er mer innstilt på å gjøre tjenester enn de ugudelige. Men når de søker sitt eget, er de ikke trådt i Guds tjeneste. De gjør da forskjell på mennesker etter som de liker dem, og de har også krav til dem de tjener. «For om jeg enn er fri fra alle, har jeg dog selv gjort meg til tjener for alle, for å vinne de fleste.» 1. Kor. 9, 19.

Vi leser i 2. Kor. 5, 15: «. . . forat de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv», (da skulle vi tro at det hadde stått videre: men for de andre, men det står det ikke.) Det står: «men for ham som er død og oppstanden for dem.» Videre i v. 20 står det: «Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formante ved oss, vi ber i Kristi sted: La eder forlike med Gud!»

Her ser vi at vi tjener Kristus, men menneskene etter hans vilje. 2. Kor. 8, 5. «For også Kristus led én gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss frem til Gud, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden.» 1. Pet. 3, 18. Vi har altså den samme gjerning og utvikling som Jesus. Derfor kan vi i Kristi sted tjene menneskene, og vår frukt blir helliggjørelse.

Når menneskene skal bli betjent, er det fordi de er syndere — urettferdige. Når vi da skal føre dem til Gud, må vi som frigjorte fra synd, vise dem Kristi dyder: godhet, barmhjertighet, langmodighet, osv. Vi må som rettferdige lide for urettferdige. Kan vi ikke det, men krever vår rett, eller krever noe av dem, får vi ikke selv del i helliggjørelse, som er vår frukt av å være Guds tjener og Kristi medarbeider, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden.

Om menneskene mottar vår tjeneste eller forkaster den, blir deres sak. Det går oss som med Jesus. De fleste forkaster både oss og vår tjeneste. De har ikke det himmelske kall. 1. Pet. 2, 4—5. Hebr. 3, 1. Men Jesus fikk sin fullendelse ved å tjene menneskene etter Guds vilje. Han fullendte veien gjennom kjødet, hvor all synd ble fordømt, og opptok i sin ånd hele Guds fylde. Rom. 8, 3. Hebr. 5, 7—9. Kol. 1, 16—23.

Hvis du ikke er frigjort fra synden, er du ikke en Guds tjener, men du kan gjøre mange gode tjenester til velsignelse. Samtidig kritiserer du dem som ikke vil ta imot din tjeneste, og du venter å bli satt pris på for din tjeneste. Derfor får du selv ikke frukt av din tjeneste, som er helliggjørelse. Luk. 17, 9.

Er du trådt i Guds tjeneste, da har du også en tjeneste du har ansvar for. Gud har ikke noen tjenere som han ikke har noen tjeneste å gi. Du som tror du er trådt i Guds tjeneste, vet du også hva du har ansvar for? Du går og venter på at du skal bli satt til en tjeneste i menigheten, men det er jo ham du tjener, som skal sette deg til det. Han setter i menigheten. Ef. 4, 11. Familien, som er betrodd de fleste, er en herlig øvelsesplass.

«Men nu satte Gud lemmene, hvert især av dem, på legemet, således som han ville.» 1. Kor. 12, 18. Hvis det ikke er en tjeneste du føler ansvar for, så er du heller ikke frigjort fra synden. Da må du slutte å gå der misfornøyd og kritisk, men falle inn i tjenesten der du ser en mangel, og arbeide på din frelse, slik at du ved stort tålmod, ved renhet, ved skjønnsomhet, ved langmodighet, ved godhet, osv. viser deg i alt som Guds tjener. Da vil Gud også gi deg tjenester hvor du får ansvar. 2. Kor. 6, 4—10. 1. Kor. 3, 9. Fil. 2, 19—23. Må Gud gi mange å vokse frem, bli frigjort fra synden og bli betrodd tjenester av Gud.