Evangeliet - frelsen i Kristi legeme

Evangeliet — frelsen i Kristi legeme

Frelsen ved Kristi legeme, ved at han ikke hadde syndet, ved at han døde i vårt sted på Golgata, er vel kjent. Derved får vi syndenes forlatelse og er helliget ved hans blod. Hebr. 13, 12.

Men det er egentlig ikke evangeliet. Syndenes forlatelse hadde de i den gamle pakt også. Dette var ikke det nye Jesus kom med. «Se, jeg kommer — i bokrullen er det skrevet om meg — for å gjøre, Gud, din vilje.» «Offer og gaver . . . hadde du ikke lyst til — og de bæres dog frem etter loven — så har han deretter sagt: Se, jeg kommer for å gjøre din vilje. Han tar det første bort for å innsette det annet.» Hebr. 10, 5—9. Evangeliet er altså frelsen i Kristi legeme, slik at vi oppbygges til å bli hans legeme som gjør Guds vilje. Da må vi etter at vi er blitt helliget ved Jesu blod, følge formaningen i Hebr. 13, 13. «La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære!» Der utenfor leiren ble han kortfestet, foraktet av mennesker. Det er ved å bli korsfestet med ham at vi slutter å leve selv, og han kan leve i oss. «Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg, og det liv jeg nu lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg.» Gal. 2, 20. Det er frelsen i Kristi legeme, «Guds evangelium». Rom. 1, 1—4.

«Men nu, i Kristus Jesus, er I som fordum var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod. For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og nedrev gjerdets skillevegg, fiendskapet, idet han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter, forat han ved seg selv kunne skape de to til ett nytt menneske, idet han gjorde fred, og forlike dem begge i ett legeme med Gud ved korset, idet han på dette drepte fiendskapet. Og han kom og forkynte fred for eder som var langt borte, og fred for dem som var nær ved, for ved ham har vi begge adgang til Faderen i én Ånd.» Ef. 2, 13—18.

Her leser vi om frelsen i Kristi legeme ved å være korsfestet med ham, slik at kjødet må dø og Kristi liv kan åpenbares i vårt dødelige kjød. 2. Kor. 4, 11. Denne frelse tilveiebrakte Jesus i sitt kjøds dager ved lydighet, og som vi kommer til ved den samme lydighet og det samme kors og de samme lidelser og den samme død. Hebr. 5, 7—9. Det står om Jesus at han aktet det ikke for et rov å være Gud lik, men av seg selv gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg, idet han kom i menneskers lignelse, og da han i sin ferd ble funnet som et menneske, fornedret han seg selv. Fil. 2, 5—9. Dette er gudsfryktens hemmelighet. 1. Tim. 3, 16. Vi er døpt med én Ånd til å være ett legeme enten vi er jøder eller hedninger. 1. Kor. 12, 13. Det var i denne Ånd Jesus ofret seg selv, og som han sendte til jorden på pinsedagen. Hebr. 9, 14. Ved den samme lydighet som Jesus vandret i, kommer vi også til den frelse i Kristi legeme som Jesus har tilveiebrakt for oss: Alle blir «ett nytt menneske». Tenk for en frelse — for et Åndens samfunn! Det er evangeliet. Og Paulus’ apostelgjerning var å opprette troens lydighet blant hedningene. Rom. 1, 5.

Moses fikk det evangelium å bringe Israel, at de skulle innta det land Gud hadde lovet Abraham. Men for å få del i det evangelium måtte de gå ut av Egypten og la seg lede ved lydighet til landet. Det var jo også et evangelium at de skulle fries ut fra trelldommen i Egypten og få syndenes forlatelse, men det var dog ikke «evangeliet». Og vi ser at de ble ført helt til landets grenser. De var kommet nær til, og hadde på veien hatt mange herlige opplevelser og sett mange under, men det var ikke evangeliet Moses hadde bragt dem. Nå var de kommet nær til, men de fikk ikke del i evangeliet på grunn av vantro. De ville ikke tro. Hebr. 3, 17—19. De hadde ikke tro til å kjempe, de var redde for å lide, de var ikke lydige. De måtte gå ut i ørkenen igjen. De fikk syndenes forlatelse, men de fikk ikke del i evangeliet. Der i ørkenen var det ingen utvikling eller hvile. Der ble de bitt av slanger, men de fikk kobberslangen å se på til helbredelse, hvis de så opp på den. 4. Mos. 14. 21. 6—9. De hadde opplevd frelsen fra Egypten og frelsen gjennom ørkenen, men frelsen i landet til et nytt liv, opplevde de ikke på grunn av vantro og ulydighet. Hadde Gud sendt en pest inn i landet, så alle lå døde da speiderne kom inn, da hadde de gått inn. Da hadde de prist Gud for at han hadde gjort alt, og de behøvde ikke gjøre noe.

Dette er skrevet oss til forbillede. 1. Kor. 10. Akkurat på samme måte tar de troende det vanligvis i dag. Syndenes forlatelse som Gud ved Jesus har tilveiebrakt dem uten gjerninger, det vil de ha, og det priser de Gud for. Ef. 2, 8—9. De opplever å komme ut av verden og å få syndenes forlatelse, men å stride troens gode strid, vil de ikke. Da roper de opp: Vi må ikke gjøre noe, han har gjort alt. Samtidig tror de at de er menigheten — Kristi legeme, og allikevel skal de ikke gjøre noe. Slik blir de forført, for de vil ikke tro. Derfor får de ikke del i evangeliet, seier over synd, skapt til «ett nytt menneske» — Åndens samfunn. De var kommet nær til, men frelsen i Kristi legeme får de ikke del i. Deres kristenliv blir en ørkenvandring i nederlag og knurr, hvor de ser opp til Jesus som kobberslangen i ørkenen til syndenes forlatelse, og de er med på å stene dem som har tro til å døde legemets gjerninger ved Ånden, som de som vil frelses ved egne gjerninger. Det er underlig hvordan forbilledet gjentar seg gjennom alle tider. De kjenner ikke Kristus Jesus som Herre eller yppersteprest, bare som syndoffer. Kol. 2, 6 og Hebr. 7, 19—25.

«Meg er gitt all makt i himmel og på jord, gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet I døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt eder. Og se, jeg er med eder alle dager inntil verdens ende!» Matt. 28, 18—20. Og Jesus forklarer hva det vil si å bli hans disippel: «Om noen kommer til meg og ikke hater sin far og mor og hustru og barn og brødre og søstre, ja endog sitt eget liv, han kan ikke være min disippel. Og den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, han kan ikke være min disippel.» «Således kan da ingen av eder være min disippel uten at han oppgir alt det han eier.» Luk. 14, 26—27 og v. 33. Å bli disippel betyr å bli likedannet med hans billede. Rom. 8, 29. Å oppgi alt betyr at vi som Jesus er her bare for å gjøre hans vilje som vi er disippel av. Da lever han i oss. Skal vi høre ham til, må kjødet være korsfestet med dets lyster og begjæringer. Gal. 5, 24. Det betyr å hate sitt eget liv etter kjødet, det som Jesus i sitt kjøds dager brakte i døden for å gjøre sin Faders vilje. Fordi det var det samme kjød, kunne Paulus skrive slik: «Idet vi har oppgjort dette med oss selv at en er død for alle, derfor er de alle død, og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som er død og oppstanden for dem.» Og «Derfor, mine brødre, døde også I fra loven ved Kristi legeme, forat I skulle høre en annen til, han som er oppstanden fra de døde så vi kan bære frukt for Gud.» 2. Kor. 5, 15 og Rom. 7, 4. Her ser vi hva som skjedde i Kristi legeme, og det tilregnes oss, hvis vi er i Ånden og ikke i kjødet. Rom. 8, 1—4 og 9.

Den nye og levende vei Jesus innvidde oss, gikk gjennom kjødet, der det ikke bor noe godt. Dersom vi hater vårt liv etter kjødet og er drevet av Ånden, går vi på denne nye og levende vei, og får del i frelsen i Kristi legeme. Likesom det tok tid å beseire fienden i landet for Israel, slik tar det også tid for oss å få alt det menneskelige i døden, og få del i guddommelig natur. 2. Pet. 1, 3—4. Men da Israel gikk inn i landet, var alle fiendene regnet som beseiret, og de gikk fra seier til seier så lenge de var tro og lydige. Kampen de måtte stride, var prøven på deres tro. Men hvis de kom ut av hatet til dem som de var bestemt til å døde, ble de heller ikke tilregnet dem som døde. Slik også med oss. Hvis vi som disipler kommer ut av det hatet til vårt eget liv, som vi må ha for å være disipler og å gå på den nye og levende vei, blir heller ikke Kristi verk tilregnet oss. Men blir vi i hatet, da tjener vi i Åndens nye vesen, hvor synden blir dødet i kjødet og Kristi liv åpenbares i vårt legeme. Rom. 7, 6.

Ved denne tjeneste i Åndens nye vesen blir vi alle oppbygget i Ånden til ett nytt menneske, til Kristi legeme, med Kristus som hode. Dette blir ikke menneskeverk, men et Åndens verk. Rom. 8, 12—14. Lovet være Gud for evangeliet — frelsen i Kristi legeme.