Budet og synden

Budet og synden

«Men synden tok anledning av budet og virket alskens begjærlighet i meg, for uten lov er synden død.» Rom. 7, 8.

Det er Guds bud og lover alt dreier seg om. I dette vers beskrives det hvorledes det blir begjærlighet. Skillet mellom når det er, og når det ikke er bevisst synd, kommer klart frem. De religiøse er her i stor villrede, når det gjelder synd og skyldfølelse, og deres tolking av Rom. 7, 14—25.

Rom. 7, 8 viser at synden må ha «et bud» å ta anledning av, før det kan fristes til synd. Der hvor det ikke er noe bud, er det heller ingen bevisst begjærlighet eller synd, eller skyldfølelse. «For loven virker vrede, men hvor det ikke er noen lov, er det heller ingen overtredelse.» Rom. 4, 15.

Vårt mål er å bli ren likesom Kristus er ren. 1. Joh. 3, 3, og dette gjelder både ifra den bevisste og ubevisste synd. Synden tar anledning av budet, så synden blir overvettes syndig «ved budet», Rom. 7, 13, men en er ren, når en akter seg som død for synden, men levende for Gud. Rom. 6, 11. Paulus tjente i Åndens nye vesen, Rom. 7, 6, når han beskriver synden som må beseires og lovene som må følges, for å komme frem på de indre veier i Kristus. 1. Kor. 4, 17.

Den ubevisste synd får en Åndens åpenbarelse om, ved gudsfrykt. Når en i sin gudstjeneste, hater og døder det Ånden åpenbarer av «oss selv», så skal vi leve. Rom. 8, 13.

Eva i Edens have kunne fristes, for hun hadde ett bud, som skulle holdes. 1. Mos. 3, 2—3. Engelen i Laodikea så intet bud om sin dårlighet. Åpb. 3, 15. Budet for ham var dødt, han ble ikke fristet, så han kunne få se sin synd. En kan være ikledd det nye menneske etter Guds kunnskap, Efs. 4, 24, men ikke ikledd Kristi kjærlighet, den som overgår all kunnskap. Efs. 3, 19. Den kjærlighet Jesus formaner oss til er å elske hverandre: «likesom» jeg har elsket eder. Joh. 13, 34. Tross det kan gode brødre strides om meninger og søke sitt eget. Filp. 2, 20—21.

Etter å ha mottatt meget av Guds kunnskap, sees ennå mange menneskelige utslag. 1. Kor. 3, 4. En skulle etter tiden ha vært lærer, Hebr. 5, 12, og vokst opp til manns modenhet. Efs. 4, 13. Det svikter på grunn av for liten hengivelse til «budet», og til Kristi kjærlighet.

Det er kjennskapet til loven som belyser synden. Når en grunder på Herrens lov dag og natt, Sal. 1, 1, er det en får se mer av synden i «seg selv». «Hva skal vi da si? er loven synd? Langt derifra! men jeg kjente ikke synden uten ved loven, for begjærligheten kjente jeg ikke dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære.» Rom. 7, 7. I nidkjærhet for Guds hus renset Jesus «fatet» innvendig. Begjæret ble fordømt, og da er alt rent. Joh. 2, 17. Det blir vekst og utvikling i ens liv. Før tjente en synden, nu tjener en etter Åndens åpenbarelser — budet.

Det skjer ingen videre frelse uten gjennom nye områder å fristes og seire på. Dannelsen etter Jesu bilde, Rom. 8, 29, skjer bare etter troskap mot stadig nye bud. Joh. 16, 12—14. Fristelsene skal en akte for bare glede. Jak. 1, 2, men roten til fristelsene, de jordiske lemmer, skal dødes. Kol. 3, 5.

Ved troskap og kjærlighet til Jesu Ånds åpenbarelser, levendegjøres og fornyes vårt sinns ånd. Efs. 4, 23. Jesu bud og lover utvides da stadig i hjertet, og det området hvor det ingen lov er, blir etterhvert mindre.

Han skriver sine lover på hjertets kjødtavle, og vi vokser legemets vekst opp til Hodet, endemålet for alle som elsker hans bud.