Da sang og musikk
opptar en forholdsvis stor plass ved våre sammenkomster, som skal tjene den innbyrdes oppbyggelse, må det også være adskillig å kunne si om denne del av oppbyggelsen. Det er sikkert på sin plass å stanse opp for dette spørsmål og minne hverandre om den egentlige hensikt med dette innslag i våre sammenkomster og å minne om farer og utartning.
Når sangen blir rutine, da har den helt forfeilet sitt mål. Også når den blir underholdning. Oppbyggelse er ikke underholdning. Hvor lett en da kan komme under denne dom: «Dette folk ærer meg med lebene, men deres hjerte er langt borte fra meg.» Matt. 15, 8. La oss våkne opp for dette alvor! Og våkne opp for det alvor og for den gudsfrykt og hengivelse som kommer til uttrykk i sangene! Og sanger som hverken vekker til alvor eller gudsfrykt, bør ikke synges iblant oss.
«Syng evangeliet om Jesus, så enkelt og varmt du formår», heter det i en sang. Og dette bør vi ta til hjertet. Enkelhet og varme hører godt sammen. Det innviklede og forviklede jager hengivelsen og hjertevarmen på dør. Her må ikke minst de som spiller, være seg sitt ansvar bevisst. Sangene ledsages jo gjerne av musikk. Sangen kunne gjerne «gå alene» uten «ledsager» for den saks skyld. Men når den ledsages av musikk, så må musikken vite at den bare er der for å ledsage sangen. Det er ikke sangen som skal ledsage musikken. Musikken er bare en tjener for sangen, og en tjener underordner seg, i dette tilfelle under sangen og dens innhold. Hvis en lytter til det som synges og hva og på hvilken måte det samtidig spilles, er det ikke så sjelden det høres skrikende, hjerteskjærende disharmoni. Ikke «notemessig» men en skrikende motsetning mellom sangens innhold og musikken. Når det f. eks. i en sang synges om Jesus: «Stille du led, stundom du gråt», hvor meningsløst det da er for musikkutøverne å lage alle slags «kunstneriske» krumspring på sine instrumenter etter eget innfall.
«Du skal ikke misbruke Herrens, din Guds navn, for Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn.» Dette var ett av de bud Herren ga sitt folk. De skulle ha respekt for Herrens navn og vokte seg for misbruk. Dette bud bør vi også ha i sinne med tanke på sang og musikk. En kan med instrumenter og toner få frem så mange virkningsfulle innslag at sangens budskap, hvor Guds navn ofte forekommer, rent drukner i det virkningsfulle. Sang og toner kan være så «festlig» arrangert og så feiende og storslagent fremført at utøverne ikke skal «mistenkes» for å være svært grepet av innholdet, heller ikke tilhørerne for å bli sterkt påvirket av budskapet, men derimot kan de mistenkes for å ville gjøre seg gjeldende med sitt instrument, altså æresyke.
I vår tid dyrkes rytmer som appellerer til kroppen. Kjære ungdom, det er da ikke kroppen vår som skal komme i svingninger ved vår sang og musikk, men heller «de fineste strenger i hjertet» (sang nr. 281 i H.V.)! Og bruk av «gnissende» akkorder, som uttrykker spenning og problemer, passer ikke på noen måte som ledsagere til sanger der budskapet er himmelsk harmoni og alle problemers løsning. «Syng evangeliet om Jesus så enkelt og varmt du formår!»
Og alt det som her er sagt om sang og musikk som oppbyggelse av Kristi lemmer, skulle kanskje også kunne gi en pekepinn og stoff til ettertanke om bruk og misbruk av sangkassetter!
Må vi virkelig til fulle få oppleve det vi synger i sang nr. 101 i «Herrens Veier»: «Må de som synger og de som spiller og de som tolker Ordet rettelig, få vokse oppad og bli til støtter, så vi i alt kan bli vår mester lik.»