Tillit. Ha tillit - stole på - forlate seg på

Tillit

«Den som setter sin lit til Herren, er som Sions berg som ikke rokkes, men står evindelig.» Salme 125, 1.

Det er altså en kolossal, veldig kraft i dette å forlate seg på, stole blindt på, Gud. Det står adskillig om dette i Skriften, og det faller jo helt sammen med å tro fullt og fast. Det er på én måte enda litt sterkere uttrykk.

Og det blir også det samme som å hvile i Gud ved denne tillit og tro. Derved forsvinner, så å si automatisk, all uro i ens indre, all frykt og all bekymring, all tanke på hvorledes det skal gå med dette og hint, og med denne og hin. Det går som Gud vil, og han alene vet hva som tjener enhver, og det hele, best.

All uro i vårt indre, og i det ytre, kommer av synd. Og all synd overvinnes ved tro og blind tillit til Gud, han som elsker oss så høyt! Og som har all makt i himmel og på jord, og som har alle tråder i sine allmakts hender! —

Hans stående, alltid aktuelle, ordre lyder: «Vær stille for hans åsyn, all jorden!» Hab. 2, 20. «Vær stille, alt kjød for Herrens åsyn!» Sak. 2, 17. Med all vår uro, og all vår bekymring, og all vår frykt, gjør vi bare ugagn! Ja det blir verre istedet for bedre. Og det er altså ulydighet mot hans befaling! —