Kristus - menighetens hode

Kristus — Menighetens hode

Det er mange «kloke» hoder ned gjennom tidene som har prøvd å lage menigheter etter sin fornuft og sine meninger. Men gjennom tidene har alt slikt vært dømt til å mislykkes.

Det er bare fra de virkninger som utgår fra Hodet, Kristus, at menigheten kan bygges, og all ære tilkommer han. Hvor trygt og godt det er å oppgi sin egen vilje og bli som et lem på Kristi legeme, bli ledet fra Kristus som hode.

«. . . på denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.» Matt. 16, 18. Det er Kristus selv som bygger sin menighet sammen med sine medarbeidere. De bygger med det som kjød og blod ikke har åpenbart, men vår Far i himmelen, og menigheten som bygges i denne åpenbaringsånd, blir stående så fast at dødsrikets porter ikke skal få makt over den. Den er fast forenet i samme sinn og i samme mening. 1. Kor. 1, 10.

Kristi legeme består av utvalgte lemmer med utvalgte tjenester. Det er god plass for oss alle. Ingen lemmer i vårt legeme kjenner behov av å skifte plass. Menigheten er Guds verk. Det er et evig og herlig byggverk som han elsker og våker over. Alt skal være ferdig i rett tid med den herlighet som er bestemt.

I Kristi legeme er det én Ånd, ett sinn og én munn etter Jesu Kristi forbillede. Rom. 15, 5—6. I denne ene Ånd og med denne munn talte Peter troens ord så hedningene fikk rene hjerter, og på pinsefestens dag ble tre tusen sjeler lagt til menigheten. De ble forenet med Kristus som hode, ved at de holdt trolig fast ved apostlenes lære og samfunnet.

Det er av stor betydning at vi finner vår plass og tjeneste i Kristi legeme og elsker denne vår utvelgelse. Tessalonikerne var utvalgt og elsket av Herren. 1. Tess. 1, 2—4. Dette kunne Paulus se ved at de var virksomme i troen og arbeidet i kjærligheten.

Kristus er hode bare for ett legeme, og det er menigheten, hans brud. «For likesom vi har mange lemmer på ett legeme, men ikke alle lemmene har samme gjerning, således er vi ett legeme i Kristus, men hver for seg er vi hverandres lemmer.» Rom. 12, 4—5. Alle disse lemmer med forskjellige nådegaver og tjenester, er overmåte verdifulle for hverandre i veksten opp til Kristus som er hodet. Som lemmer på dette ene legeme, formaner Paulus videre i Rom. 12 at de skulle være ømhjertede mot hverandre i broderkjærlighet, at de skulle ta seg av de hellige i deres trang, legge vinn på gjestfrihet, glede seg med de glade og gråte med de gråtende, ha ett sinn mot hverandre, ikke attrå det høye, men gjerne holde seg til det lave og ikke være selvkloke, o.s.v.

Må vi se det som det største her på jorden å få være Kristi medarbeidere i all vekst opp til Kristus, vårt hode. Større gjerning finnes ikke. Ef. 4, 15—16.