Himlenes rike er for dem som likner små barn

«Himlenes rike er for dem som ligner små barn»

«Jeg vil bli liten i mine egne øyne.» 2. Sam. 6, 22. «Sannelig sier jeg eder, uten at I omvender eder og blir som de små barn (fransk), kommer I ingenlunde inn i himlenes rike. Derfor, den som gjør seg liten . . .» Matt. 18, 1—4.

Tenk, at det går an å bli liten i egne øyne! Tenk at det lar seg gjøre å gjøre seg liten! Ikke bare si at man er nok liten, men gjøre seg selv liten!

For noen oppsiktsvekkende, dødsens alvorlige ord! For en radikal, helt avgjørende dom, over all vanlig religiøsitet, og da især over dens ledelse. For en knusende dom over all innbilt storhet, over all stormannsgalskap, stolthet, selvklokskap, herskesyke og selvhevdelse! Ja, for en himmelskrikende motsetning til et lite barn!

Alle mennesker er jo i virkeligheten små, ja, ynkelig små! Og de som innbiller seg å være ekstra store, de er de aller minste og ynkeligste, nemlig i Guds øyne.

Gjøre seg liten betyr å erkjenne av hjertet at man er liten i ånd og sannhet, samt å oppføre seg overensstemmende med dette. Denne oppførsel består bl. a. i at man just som et lite barn enfoldig tror Guds ord, uten innvendinger og tvil, og uten å gi seg av med å skulle bedømme det etter sin fornuft, som små barn ikke har noe forråd av.

Når det gjelder Guds ord, frelse og forvandling, da duger vår fornuft slett ikke. Det eneste som duger da, det er levende tro på Ordet, hvorved vi kommer inn i Guds rike, og Guds rike kommer inn i oss, mens vi er her i utlendigheten.

Og nettopp fordi vi da allerede har fått del i det guddommelige, og er som små barn, bortfaller alt dette vanlige og synlige, så som dømmesyke, æresyke, trettesyke, herskesyke, stormannsgalskap, vrede, hissighet, misunnelse og avind, og partier m.m.m.

Også dette er helt naturlig: jo mindre man er i egne øyne, desto mindre trenger man av alt mulig! Og jo mere stormannsgal man er, desto mer innbiller man seg å måtte ha av nær sagt alt mulig! —

Dette stemmer fullt ut med Jesu ord om å fornedre seg selv, og om å opphøye seg selv. Å fornedre seg selv er ganske enkelt å erkjenne at man er for høyt oppe, og av den grunn ved sannhetskjærlighet å bevege seg nedover, slik som det da sømmer seg i all sannhets og rettferdighets navn.

Man opphøyer seg ved å få enda høyere tanker om seg selv enn man hadde før. At man har store tanker om seg selv, er det aller motbydeligste Gud vet, det som mishager ham aller mest! Og just derfor er adgangen til Guds rike fullstendig stengt for alle slike personer, likegyldig hvorledes det ellers er med dem! Akk og ve!

Tror man ikke som et lite barn, da ligner man jo slett ikke et lite barn. Så her er det — som alltid — et stort enten-eller! Akkurat som: enten har man oppgitt alt sitt eget, eller så har man slett ikke gjort det!